Transmannen Levi

I disse dager bestemte jeg meg for å sette en sprøyte selv i stedet for å dra til legesenteret. Det viste seg å bli litt av en episode.
Forrige onsdag reiste jeg ned til Oslo. Jeg hadde en kontrolltime hos brystkirurgen og en samtale med et utredningsteam på rikshospitalet på torsdag, og en legetime for å sette en testosteronsprøyte på fredag. På grunn av alt som har skjedd de siste dagene ringte jeg legesenteret på fredag og spurte om jeg kan sette sprøyta selv. Legen mente at dersom jeg greier å sette den selv, så er det en god idé. Jeg satt jo mine egne injeksjoner et helt år mens jeg bodde i USA, så jeg regnet med det ville gå greit.
Det viste seg å ikke være så enkelt. Injeksjonene jeg brukte å sette selv i USA var på omtrent 0,4 ml, og de ble satt subkutant, altså med en tynn nål i underhudsfettet. Injeksjonene jeg tar her i Norge er 4 ml, altså ti ganger mer i volum, som blir satt intramuskulært i setemuskelen med en tykk, lang nål. 
Jeg kjøpte sprøyter, kanyler og alkoholservi…

I dag var jeg på kontroll av kirurgien jeg tok for 6 måneder siden. Resultatet er så som så - jeg er helt flat og har minimalt med arr, men huden har ikke strammet seg helt opp. Som følge av dette ser den ene brystvorten litt rar ut.

Ifølge kirurgen kan dette håndteres på forskjellige måter, ut fra hvor mye penger jeg er villig til å bruke. Siden jeg har jobb og tjener greit bestemte jeg meg for å gå for metoden som sannsynligvis vil gi best resultat. Denne operasjonen vil koste meg 12 000 kr.

Den 11 juni er jeg derfor satt opp til ny operasjon. Den tar omtrent en time, og vil kunne gjøres med kun lokalbedøvelse. Kirurgen vil da snitte rundt areola i en smultringform og fjerne overflødig hud, for så å sy sammen igjen. Det vil ta noe tid før jeg kan trene igjen etter operasjonen, men jeg skal kunne klare å gå på jobb dagen etterpå, så operasjonen er ikke like omfattende som første omgang med brystkirurgi.

Jeg er litt skuffet at det ikke var nok med bare én operasjon, og at jeg nå må på…

Jeg skriver ikke ofte i bloggen for tiden. Etter en overgangsperiode full av opp- og nedturer har hverdagen flatet seg litt ut, ting har begynt å gå som normalt, og milepælene blir færre og med større mellomrom. Jeg har kommet meg gjennom de fleste praktiske utfordringene som transisjonen min har bydd på. Mitt fokus er nå å finne ut hvem jeg vil være som person, nå som jeg står fritt til å være den jeg vil.
For tiden jobber jeg hardt med trening og kosthold for å få den kroppen jeg ønsker, og det innebærer mange turer til treningssenteret. Da jeg startet var jeg nødt til å komme over angsten for å bli sett på som svak av andre på treningssenteret. Det tok tid og mye jobbing med meg selv, men nå bryr jeg meg ikke lengre. 
Garderoben Men frem til i dag har jeg fremdeles hatt en mental sperre som har gjort ting vanskelig for meg; jeg har ikke greid å bruke garderoben. Det sitter en dyp frykt i meg om at noen der skal konfrontere meg med at jeg er i feil garderobe, selv om jeg vet at jeg …

Denne måneden måtte jeg bytte fastlege  Ved siden av den kjønnsbekreftende behandlingen jeg nå gjennomgår har jeg fremdeles behov for en vanlig fastlege. Majoriteten av allmennleger vet svært lite om prosessen jeg gjennomgår, og hvordan jeg da blir behandlet kommer fullstendig an på personens egne holdninger. Dessverre var jeg nok så uheldig med min forrige fastlege; ikke fordi hun var fordomsfull, men fordi hun behandlet meg som en trans person, og ikke bare en person. Jeg har vært hos henne to ganger siden jeg kom tilbake til Trondheim, og begge gangene knyttet hun problemene mine til transisjonen jeg gjennomgår, selv om jeg har hatt disse problemene også før jeg startet behandlingen. Som resultat følte jeg ikke at jeg ble tatt på alvor, og at jeg ikke fikk den hjelpen jeg trengte. Jeg så meg til slutt lei, og bytta fastlege.
Jeg vurderte lenge om jeg skulle komme ut til den nye legen eller ikke. Dersom jeg ikke sa noe ville han ikke vite om min status som trans, og dermed kunne je…

Jeg hadde nettopp min andre time hos Rikshospitalet. Behandleren jeg har snakket med så langt virker hyggelig og jordnær, og jeg må si jeg er fornøyd med han. Videre er det tverrfaglige team som skal utrede meg, og jeg håper resten av behandlerne er like greie. Det kan hende jeg møter på den berømte vanskeligheten til NBTS hos de andre behandlerne, selv om jeg personlig ikke har sett noe til den enda. Likevel anerkjenner jeg at jeg antakeligvis er privilegert i forhold til andre i samme situasjon, siden jeg er ressurssterk og har livet stort sett på stell. I tillegg passerer jeg allerede godt, noe jeg tror påvirker deres vurdering av meg.

Timen min var ferdig kl 15, og jeg skal se et teaterstykke som søsteren min er med i på Kolben kl 18. Dermed hadde jeg 3 timer å bruke opp, som jeg tenkte jeg skulle tilbringe i Oslo sentrum. Rundt kl 16 husket jeg at jeg hater mennesker, noe det generelt er mye av i Oslo på den tiden. Dermed tok jeg toget tidlig til Kolbotn, hvor jeg tenkte jeg skul…

Nå har jeg tydeligvis bæsja på leggen. Jeg har skrevet flere innlegg om hvilken terminologi som bør brukes, så har jeg selv kalt bloggen min "Transmannen Levi", når "transmann" ikke er et grammatisk korrekt ord.

Det viser seg at ordet trans er et adjektiv, som fra latin oversettes til "på andre siden av". Ordet mann er jo helt klart et substantiv, og når du beskriver substantivet med et adjektiv setter du ikke ordene sammen til ett ord. For eksempel, du ville aldri kalt noen en "snillmann" eller en "tjukkmann". Av samme grunn er det heller ikke noe som heter "transmann".

Ordet trans kan brukes til å beskrive andre ting enn kjønn. For eksempel innen kjemi brukes ordene cis- og trans-isomeri for å beskrive kjemiske forbindelser. Du har for eksempel trans alkener. På samme måte heter det trans mann, og cis mann.

Personlig har jeg aldri likt ordet "transmann" uansett. Jeg har brukt det for bloggen fordi det er en veldig…

Jeg ringte studieveileder og forklarte situasjonen min, sannsynligvis vil jeg få utsatt innleveringsfristen for fordypningsprosjektet på én måned. Alt jeg trenger å gjøre er å levere inn legeerklæring for kirurgien, samt avtale med veilederne for prosjektet.

Jeg ønsker så sterkt å kunne fullføre mastergraden på lik linje med alle andre. Jeg vet at dersom jeg venter et semester eller år ekstra på grunn av helsa, så kommer jeg til å føle et nederlag når alle vennene mine fullfører, og jeg fremdeles står igjen.

Men hvis jeg derimot fullfører i år, til tross for alle hindringer, så kommer jeg til å føle en utrolig mestring. Derfor skal jeg gi alt jeg har, fordi jeg tror det er verdt det.

Det er en uke etter operasjonen, og jeg er i utrolig god form i forhold til andre som har tatt samme operasjon. Sårene leger fint, og jeg går ikke en gang på smertestillende lengre. Etter hvert som brystet mitt begynner å se mindre grotesk ut vil jeg legge ut bilder av resultatet. Men foreløpig må dere kl…

Jeg har gjort så godt jeg kan for å ikke la skolegangen min påvirkes av transisjon. Mange transpersoner opplever nedsatt funksjonsevne pga byrden som følger av å være trans - både før og under transisjon. Dette kan føre til at en gjør det dårligere på jobb, skole og sosialt.

Alle behandlerne mine har virket imponert over at jeg er så oppegående. Jeg er i ferd med å fullføre en bra utdanning, har en god jobb og gode venner. Det er sant at noen er heldigere enn andre, og det skal sies at jeg har hatt et godt utgangspunkt for en bra transisjon og et godt liv etterpå.

Men jeg skal ikke lyve, livet har ikke bare vært enkelt. Å være trans er som å leve livet på hard-mode. Alt blir litt tyngre fordi det er så mange hensyn å ta, og samfunnet legger ikke til rette for dem. Jeg har blitt fortalt hele livet at jeg er lat fordi jeg aldri gjorde lekser. Men sannheten er at jeg hadde en mental byrde som gjorde det vanskelig å fokusere på noe som helst.

En metafor som kan sette det i perspektiv er a…

På lørdag fikk jeg tatt ut drenet som var satt igjen etter operasjonen for å suge ut blod og væske. Det var en 30 cm lang slange som var satt inn på høyresiden av brystet mitt, og som gikk under huden på tvers av brystkassen slik at den samlet alt som kom fra brystvorteområdet. Det tok ikke mer enn et sekund å få den dratt ut, og det gjorde ikke vondt i det hele tatt. Men følelsen var ukomfortabel, og kunne minne om noe fra en "Aliens" film.
Legeassistenten som tok ut drenet måtte åpne kompresjonsvesten min for å komme til, og da hadde jeg muligheten å se hvordan brystet mitt ser ut. Jeg valgte å la være, og så kun opp i taket, fordi jeg ikke følte meg klar enda.
Det er mange ting som gjorde at jeg ikke følte meg klar. Først og fremst blir jeg ukomfortabel av blod og gørr, og jeg har hørt fra andre som har tatt samme operasjon at kroppen kan se horribel ut like etter operasjon. Jeg var redd nok fra før for å besvime på grunn av drenet; jeg trengte ikke dette i tillegg.
I til…

I går opererte jeg vekk brystene. Det var et utrolig vanskelig valg å ta, men jeg tror likevel jeg valgte riktig.
Dagen før operasjonen snakket jeg med psykologen min for å få sortert tankene litt. Det kan virke som frykten jeg hadde for å gjennomføre er ganske naturlig, fordi det er snakk om en stor endring.
Venninnen min Ida hadde reist til Oslo for å være med meg, og det hjalp veldig å ha en avslappet person med meg. Hun hadde tatt med en gulrotkake som hun hadde bakt selv, som vi spiste kvelden før.
Før kirurgien Jeg møtte opp klokken 7:45 på klinikken, hvor jeg tok noen piller med en gang jeg kom. Jeg ble bedt om å gå på do og deretter kle av meg alt bortsett fra bokseren og ta på meg en morgenkåpe. Så satt jeg meg på en stol og ventet på kirurgen.
Kirurgen kom inn og snakket litt med meg, så tok han før-bilder av brystene mine foran en svart vegg. Deretter tegnet han med tusj slik at han viste hvor han skulle snitte.
Etterpå ble jeg vist inn til operasjonsrommet hvor jeg ble be…

Det spiller ingen rolle hvor sikker en er på seg selv og sin identitet; når en stilles fremfor et vanskelig valg vil de fleste tenke seg om to ganger. Å starte transisjon har vært det vanskeligste valget jeg noen sinne har tatt, og det er det fremdeles.

For et år siden startet jeg transisjonen min, og det har vært en slitsom, vanskelig og - noen ganger - fin prosess.

Det første valget jeg tok var å komme ut av skapet. Deretter kom valget om jeg ville ta hormonbehandling. Denne perioden var både vond og vanskelig, men i ettertid er jeg glad for at jeg gjennomførte. Etter det har livet gått relativt som normalt, frem til et par dager siden.

Det neste valget som står foran meg er valget om å ta toppkirurgi - det vil si å fjerne brystene. For flere grunner har dette vært et utrolig vanskelig valg, selv om det er noe jeg har hatt lyst på. Brystene har stort sett bare vært til bry, så hvorfor er det så skremmende å fjerne dem?

Først og fremst er det skremmende å fjerne en del av kroppen som…

I går hadde jeg min første time hos Rikshospitalet (NBTS), og jeg må innrømme at jeg sitter med et bedre inntrykk enn jeg hadde forventet. Etter alt det negative jeg har lest og hørt om riksens praksis, så tror jeg at de faktisk er på forbedringens vei.


Gammel praksis på vei ut
Nylig har det blitt vedtatt nye retningslinjer for behandling av transkjønnede, og dermed er mye av den gamle praksisen på vei ut. 
NBTS NBTS står for "Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme", og har frem til nå vært den eneste offentlige behandlingstjenesten for personer med kjønnsinkongruens. Her er det to ting som skurrer: for det første er den nasjonale behandlingstjenesten den eneste i Norge; for det andre er ordet "transseksualisme" et utdatert begrep som er feil å bruke. Begge disse tingene skal endres, som er kjempegode nyheter.
Regionale behandlingstjenester For de fleste andre diagnoser er det vanlig at pasienten først henvises til sin lokale behandlingstjeneste. Dersom …

For omtrent 5-6 år siden tok jeg og søsteren min en berg- og dalbane på Tusenfryd. Denne sommeren dro vi til Liseberg. Det er nye tider, men noen ting forandrer seg aldri!

Nå har jeg fått dato for toppkirurgi!

Den 25. september kl 8:00 har jeg fått avtale hos Aviva helse i Oslo for å klippe av nippelsvulstene en gang for alle.

Kirurgien skal gjennomføres i to omganger. Den første 25. september, og den andre ved et senere tidspunkt for å korrigere. Første omgang koster meg 41 000 kr, og jeg fikk vite at andre runde vil koste meg noen tusen ekstra.

Det vil da ha gått 11 måneder fra jeg startet på testosteron til jeg tar toppkirurgi. Jeg er glad for at det har gått såpass lang tid, fordi overkroppen min har forandret seg mye det siste året.

Jeg har ikke tatt før- og etter-bilder av overkroppen, så i stedet har jeg tatt bilde av min første og siste binder (et plagg jeg har brukt for å komprimere overkroppen). Etter et år med trening og 10 mnd med testo har jeg gått opp i størrelse fra S til 2XL.

< Toppkirurgi (Del 2)

Å være uten testosteron er det mest skremmende jeg har opplevd siden jeg startet transisjon. Etter alt jeg måtte gjennomgå for å komme dit jeg var kommet var det forferdelig å kjenne at ting begynte å gå tilbake slik det var før.

Ny behandling i Norge Nylig gikk jeg fra å selv-injisere en liten mengde T en gang i uka, til den Norske behandlingsmetoden som er å få injisert en stor mengde i rumpemuskelen hver 12. uke.

Den nye behandlingstypen fungerer stort sett greit dersom du starter fra null, men for meg som allerede har et stabilt nivå av T blir det litt annerledes.

Nebido Den nye typen T heter Nebido, som er et langtidsvirkende testosteron med en halveringstid på 20-30 dager. Den bruker lang tid på å bygge seg opp og stabilisere T-nivået i kroppen, men holder nivået stabilt etter en stund på behandlingen.

Tidligere har jeg gått på testosteron cypionat, som er et mer kortidsvirkende testosteron med halveringstid på 8 dager.

Testosteronnivået stupte Den samme dagen jeg startet på Neb…

På onsdag dro jeg til konsultasjon for brystfjerning hos en privat klinikk som psykologen min hadde anbefalt. Her snakket jeg meg kirurgen som virket svært erfaren med behandling av transpersoner, og han forklarte meg nøyaktig hvor korrupt behandlingssystemet for transpersoner faktisk er.

Dette innlegget er en fortsettelse på Toppkirurgi (Del 1)
Enerett til behandling Rikshospitalets historikk er ganske stygg. Frem til nå ville Riksen avvise kjønnsbekreftende behandling til enhver som allerede hadde påbegynt behandling et annet sted. Nylig ble det fastslått at dette faktisk ikke er lovlig, og at de er nødt til å behandle også dem som har startet behandlingen sin et annet sted.
Likevel hevder de at de har enerett på kjønnsbekreftende behandling i Norge, og går til søksmål mot enhver som tilbyr kjønnsbekreftende behandling privat. Av denne grunn har jeg valgt å ikke navngi noen av behandlerne mine i denne bloggen.
Ingen juridisk grunnlag Riksen har tidligere gått etter både kirurgen, psy…

< Hormonbehandling i Norge (Del 1) Nå har jeg startet hormonbehandling hos en norsk privatpraktiserende allmennlege. Målet er fremdeles Rikshospitalet, men på grunn av deres lange ventetid har jeg vært nødt til å finne andre måter å fortsette hormonbehandlingen som jeg påbegynte i USA. I denne artikkelen vil jeg beskrive hvordan jeg gikk frem for å starte behandlingen kun noen uker etter at jeg kom hjem.

Harry Benjamin Ressurssenter Det første jeg gjorde var å ta kontakt med HBRS over mail. Her ble jeg anbefalt å ta kontakt med en av deres psykologer som er kjent med systemet. Denne psykologen kunne stille "diagnosen transseksualisme", og dermed henvise meg til både Rikshospitalet og en privat lege.
(Merk at jeg skriver ordet "diagnosen transseksualisme" med anførselstegn, fordi både ordet transseksualisme og det faktum at det er en diagnose er helt skrudd. Det er unødvendig å sykeliggjøre noe kun fordi det er i mindretall.)
Ingen fripass Til tross for at jeg al…

Jeg tar jevnlig bilder for å loggføre fremgangen min. Etter 8 måneder på testosteron og et år med styrketrening kan jeg endelig si at jeg begynner å se resultater. Jeg har lagt på meg omtrent 10 kg, hvorav noe er fett men mesteparten er muskler. Kroppsfasongen min er maskulin nok til at jeg passerer fullstendig.
Målet har vært å trene 5 ganger i uka, hvor 3 av dagene består av tung styrke og lett kardio, og 2 av dagene består av mye kardio og lett styrke. Jeg sier mål fordi jeg de fleste ukene ikke har nådd 5 dager med trening, men kanskje 3 eller 4. Likevel er det viktig å ikke gi seg, og heller tenke at det tar tid å etablere en rutine.

Etter samtale med en psykolog for å henvise meg til behandling hos Rikshospitalet fikk jeg vite at ventetiden for å få dekket toppkirurgi er svært lang. Hvis det tar 6-8 måneder å starte hormonbehandling, så kan det ta opp til flere år før jeg får noen som helst kirurgi. En slik lang ventetid er ikke aktuell for meg. Ikke bare mister jeg flere år av livet mitt til venting, men sannsynligvis vil jeg også pådra meg permanente ryggskader fra å komprimere brystpartiet. I tillegg er resultatene deres middelmådige på sitt beste, og i verste fall dårlige og svært synlige.

Derfor vender jeg meg heller mot private tilbud, som ikke bare kan tilby meg kirurgi i nærmere fremtid, men også potensial for bedre resultater.

Dessverre vil privat kirurgi koste meg dyrt. Nøyaktig hvor mye det vil koste avhenger av hvilken klinikk jeg henvender meg til og hvilken prosedyre jeg gjennomgår. Prosedyrene som gir mer naturlige resultater vil koste meg mer. Etter en del leting på nett kan jeg anslå at prisen vi…

Den første perioden på hormoner var utrolig tung, og det føltes ut som det tok all verdens tid før jeg så marginalt med fremgang. Jeg gransket meg i speilet daglig etter noen forandring, dessverre til liten nytte. 
Etter at jeg kom i stemmeskiftet og begynte å passere, så kunne det av og til virke som jeg var ferdig med å se forandringer. Etter omtrent 4 måneder sluttet jeg derfor litt å se etter.
Nå har jeg gått på hormoner i 8 måneder, og har lagt merke til at kroppen min fremdeles er i forandring. Jeg legger fremdeles på meg muskler, stemmen har blitt dypere og mer stabil, og ansiktet mitt tar sakte men sikkert form.
Stemmen min har blitt veldig dyp, også til å være mannestemme. Voice Pitch Analyzer registrerte den laveste enden av stemmeleiet mitt til å være utenfor den normale skalaen.
Å se disse forandringene har vært en god påminnelse om at transisjon er et langtidsprosjekt, og at det tar gjerne 5-7 år før man fullstendig slutter å se forandringer. Ting tar tid, og det er vikti…

Det finnes lite litteratur om hvordan en får kjønnsbekreftende behandling i Norge. Derfor lager jeg nå en rekke artikler basert på det jeg selv har lært, som forhåpentligvis kan være til hjelp for andre. Frem til nå har jeg ikke startet noen behandling, men jeg har navigert en del ressurser, litteratur og hatt en samtale med en psykolog som kjenner systemet, og her er det jeg har lært så langt.
Rikshospitalet I Norge er det kun én instans som har autoritet på kjønnsbekreftende behandling, og det er Rikshospitalet. Dessverre er de kritisert for sin gammeldagse praksis og unødvendige krav. Veldig mange blir nektet behandling, men det finnes likevel alternativer.
Diagnose For å få behandling ved Rikshospitalet er det et krav å ha diagnosen transseksualisme, som i seg selv er svært utdatert. WHO har fastslått at det å være trans ikke er en lidelse, derfor er det feil å sykeliggjøre det ved å gi det en diagnose. Navnet i seg selv er også feilledende, da kjønn ikke har noe med seksualisme …

For noen dager siden reiste jeg hjem til Norge fra Los Angeles, og utvekslingsåret mitt er nå over. Det er litt trist å forlate LA, og jeg kommer til å savne vennene mine som bor der.

Reisen hjemover gikk bra, men livet som Levi er en endeløs kilde til blogginnlegg, og dette var ikke et unntak. Jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen ved flyplassen i Los Angeles, og da jeg var på tur gjennom scanneren ble jeg stoppet av en mannlig vekter i midten av 20-årene, og samtalen gikk som følger:

"Reiser du alene?"
"Ja" svarte jeg, "hvorfor spør du?"
Mannen stoppet opp i et sekund før han svarte.
"Hvor gammel er du?"
"Jeg er 23."
"Åja, haha. Jeg trodde du var 12. Jeg skulle spørre om du ville ha hjelp av en voksen"
Jeg blir vist inn i scanneren.
"Det hører jeg ofte."
Jeg gikk ut av scanneren og mannen smiler til meg.
"Ha en fin dag, lille venn!"

Ser ut som dette er livet mitt nå.

Det nye passet mitt kom i posten i dag. Nå har jeg endelig fysisk bevis på at jeg er en voksen! Jeg kan endelig kjøpe alkohol igjen! 😃

En skulle tro at menn viser et smalere emosjonelt spektrum enn kvinner fordi det kreves av den mannlige sosiale kjønnsrollen, men jeg er overbevist om at hormoner som østrogen og testosteron kan ha noe med saken å gjøre.

Mer stabilt humør Etter over et halvår på testosteron har jeg blitt følelsesmessig flatet ut. Før behandlingen hadde jeg en del humørsvingninger, og det kan nok sies at jeg var litt humørsyk til tider. Nå har jeg samme humør omtrent hele tiden.
Jeg skal innrømme at mindre dysfori har spilt en stor rolle for meg akkurat her. Likevel, etter at den kvinnelige syklusen min stoppet opp, så har jeg hatt ganske stabile hormonnivåer hele tiden. Dette tror jeg også har hatt betydning.
Kan ikke gråte Jeg tror jeg fullstendig har mistet evnen til å gråte, i det minste av emosjonelle årsaker. Tidligere kunne jeg komme hjem etter en lang og dårlig dag og bare sette meg i senga og gråte. Nå er gråting helt umulig.
Vanskeligere å formidle følelser Dette høres kanskje helt merkelig u…

Her lever jeg livet som vanlig, gjør ting som Levi gjør, uten å plage noen. Likevel møter jeg stadig noen ekstra følsomme, spesielle snøfnugg som føler seg fornærmet av kjønnet mitt og/eller min seksuelle legning.

De er alltid rævsår og gnager om ting slik som "du må være født med penis for å være mann", "slutt å lemleste kroppen din og vær en kvinne slik det var meningen" og min favoritt så langt: "transer invaderer kjønnene våre"! Hvem pisssa i frokosten din, Kjell? Ingen skal invadere kjønnet ditt. Ro ned.

Nå kom jeg nettopp hjem fra San Francisco hvor jeg hadde en time hos det norske generalkonsulatet for nytt pass. Siden jeg først skulle reise så langt gjorde jeg det like gjerne til en liten ferietur sammen med to venner.

Pass-problem løst Tidligere har jeg klaget over at jeg ikke blir trodd når jeg viser passet mitt som ID, siden passbildet ikke ligner på meg. På visumbildet, derimot, har jeg i det minste kort hår og kan passere som gutt, men jeg visste ikke før nå at jeg kunne bruke det som gyldig ID. Det ingen som stiller spørsmål om ID'en min lengre, men nå har jeg begynt å møte på helt andre problemer.

Ser 10 år yngre ut Jeg ser ut som en 12-åring. Kanskje 15 på en god dag. Jeg er rund i kinnene på grunn av hormonbehandlingen, og har ett eneste skjegghår på haken. For en mann har jeg lite muskler, omtrent like mye som en gutt før puberteten. Dette plager meg lite, men det byr på en del praktiske problemer.

For hver eneste bar jeg går inn på, så kjenner jeg skepsisen til barte…

Etter å ha mistet tilgang til alle instanser som bruker Bank ID ringte jeg til banken min for å spørre hva jeg måtte gjøre for å få tilgangen tilbake. Damen på telefonen forklarte at det kan ta opp til tre uker før Bank ID'en knyttes mot mitt nye personnummer.

Timingen kunne ikke vært verre, fordi det nærmer seg fristen for å velge fordypningsemne for femteåret av studiet og jeg får ikke logget inn på mine sider.

Så dette er et lite memo til alle som planlegger å endre juridisk kjønn: forbered deg på å miste identiteten din i noen ukers tid.

Forrige uke ble mitt juridiske kjønn endret til mann, som også innebærer nytt fødselsnummer. Ikke visste jeg at jeg kom til å miste tilgang til alle instanser som bruker mitt fødselsnummer som pålogging, slik som ID Porten og Bank ID. Nå må jeg selv ta kontakt med alle disse instansene for å få tilgangen tilbake.

Neste uke har jeg fått time hos Det Norske Generalkonsulatet i San Francisco for å hente ut nytt pass. Her er det mye som må gjøres i forkant, slik som å skrive ut alle nødvendige dokumenter, fylle søknad om nytt pass, skaffe en "money order" for betaling og kjøpe forhåndsbetalt konvolutt slik at de kan sende passet tilbake til meg.

Heldigvis er bussturen til San Francisco billig, jeg har gratis boplass og venner jeg kan henge med, så turen blir mer som en ferietur hvor jeg tilfeldigvis også har et ærend.

Dilemma Da jeg var på byen forrige søndag ble jeg snakket til av ei dame som overrumplet meg med sin støtte for transpersoner. Det er vel og bra at hun er en alliert, men det påvirket humøret mitt resten av kvelden. Det var rett og slett litt påtrengende.

Etter litt småprat spurte hun meg hvilke pronomen jeg bruker, som i seg selv ikke er negativt, men både typen hennes og vennen min hadde brukt han-pronomen om meg så langt i samtalen. Fra konteksten mener jeg selv det var åpenbart hvilke pronomen jeg bruker, og jeg fikk inntrykk av at hun var mest interessert i å vise meg hvor progressiv hun selv var ved å spørre.

Etterpå begynte hun å snakke om at hun er lærer for mange trans studenter, og snakket videre om trans-relaterte ting uten at jeg selv hadde tatt opp temaet.

Jeg er ikke sint på henne, for hun mente det sikkert godt. Likevel gikk jeg fra samtalen med et negativt inntrykk og ville bare bort fra kvinnen snarest mulig.

Hva er clocking? Det engelske begrepet clocking betyr å le…