5 uker - Plutselig merket jeg fremgang

Da jeg startet på testosteron skulle jeg ønske jeg hadde visst at endringene kom til å gå mye saktere enn jeg hadde forventet. Da jeg nærmet meg en måned på behandlingen følte jeg meg noe fortvilet fordi nesten ingen ting hadde endret seg. Jeg vet jo at dette er en prosess som tar tid, likevel sitter jeg med en irrasjonell frykt av at endringene jeg håper på aldri kommer til å skje.

Ansiktet

En kveld før jeg skulle til å legge meg hadde jeg slått av taklyset sånn at kun skrivebordslampen stod på i rommet. Jeg så meg kjapt i speilet, og når lyset traff meg fra siden så kunne jeg plutselig se det:​ konturene i ansiktet mitt var annerledes. Det var ikke en stor forskjell, men det var en forskjell. Kinnene mine var litt mindre babyformet, og personen i speilet begynte å se litt mer ut som meg.
En stor del av av dysforien jeg har hatt gjennom livet har vært på grunn av ansiktet mitt, og jeg trodde lenge at dette kun var følelsen av å være stygg, og at jeg bare måtte bli vandt til å kjenne den fordi jeg måtte leve med den resten av livet. Det å se ansiktet mitt endre seg var en lettende følelse som ord ikke kan beskrive, selv om endringene er subtile og praktisk talt ikke synlig. Kun det å vite at endringene skjer betyr mye.

Kroppen

Endringene i kroppen så langt har ikke vært betydelig, men jeg merker likevel at de er der. Jeg har lagt mer på meg på overkroppen, og rumpa har blitt litt flatere. Disse endringene er så små at andre sikkert ikke legger merke til det, men jeg ser det, og for meg er det nok å vite at jeg går i riktig retning.

Stemmen

Dagen før Thanksgiving hadde jeg en liten hjemmefest sammen med noen venner hvor vi lagde drinker, spilte kort og ble fulle sammen. Jeg hadde det veldig gøy, og for én kveld glemte jeg alt om transisjon. Når alle hadde dratt hjem og jeg skulle til å sove sjekket jeg snapchat en siste gang før jeg la meg, og i snapchatgruppa vår hadde en av de andre filmet oss mens vi spilte kort. I videoen var den én person som snakket med litt mørkere stemme enn jentene som var der, og det tok meg flere sekunder å innse at stemmen tilhørte jo meg!
Endringen har ikke vært stor og den har skjedd veldig gradvis, og når jeg snakker høres det fremdeles helt likt ut fra mitt ståsted. Men stemmen høres jo litt annerledes ut når du hører deg selv på opptak, fordi idet du snakker hører hjeren en blanding mellom slik du faktisk høres ut og hvordan du selv tror du høres ut. Det var ikke før jeg hørte et opptak av meg selv at jeg innså at stemmen min også har forandret seg.
Jeg har jo også lagt merke til at det har blitt vanskeligere å treffe de høye notene når jeg synger, men jeg har ikke tenkt noe mer over det annet enn at jeg egentlig ikke er noe særlig flink.

Voice pitch analyzer

Før jeg startet på testosteron bestemte jeg meg for å teste en app som heter Voice Pitch Analyzer, som fungerer slik at du tar et lydopptak av stemmen din mens du snakker, så analyserer appen om den ligger innenfor den kvinnelige eller mannelige rekkevidden.
Ifølge appen var jeg omtrent midt på treet før jeg startet, med den største delen av stemmerekkevidden min innenfor det kvinnelige området. To dager etter at jeg hørte meg selv på video bestemete jeg meg for å prøve appen igjen for å se om forskjellen var målbar. Det viste seg at rekkevidden min hadde minket veldig mye, spesielt i den kvinnelige delen. Dette stemmer for så vidt overens med det jeg har lest om stemmeskiftet ved hormonbehandling: det første som skjer er at rekkevidden blir mye mindre, og deretter blir den dypere.

Passerer oftere enn før

For et par uker siden dro jeg med vennene mine til et utested i Pasadena. Jeg hadde klart å glemme passet og førerkortet hjemme, og ble nødt til å bruke det norske bankkortet mitt som egentlig ikke er gyldig id her i USA. Da bildet på bankkortet ble tatt gikk jeg i åttende klasse, hadde langt hår og var blond. Dørvakten sa han måtte spørre sjefen om han kunne slippe meg inn, og forsvant inn på utestedet med bankkortet mitt. Noen minutter senere kom en annen mann ut, sannsynligvis mannen som drev stedet, og prøvde å huke tak i den blonde venninnen min Helene. Jeg måtte stoppe han å si at bankkortet tilhørte meg.
Senere den kvelden stod jeg i kø for å gå på toalettet, og foran meg i køen var det 2-3 jenter. I det guttedoen ble ledig snudde de seg mot meg og en av jentene gjorde en gest at jeg kunne gå inn. Siden det kun var ett enkelttoalett sa jeg ikke noe og gikk inn, for jeg slapp jo forbi hele køen!
Omtrent en uke senere var vi i Glendale og røyket hookah på en hookah-lounge, og her skjedde noe lignende: jeg stod i toalettkøen, det var ingen foran meg og bak meg stod det en mann. Guttedoen ble ledig, og fordi jeg var redd jeg ikke passerte sa jeg til mannen bak meg "go ahead". Da spurte han meg "er du sikker?" før han gikk inn.
Også stemmen min har passert over telefon hvert fall én gang. Denne helgen kjøpte jeg kinamat gjennom Uber Eats og bestilte levering på døra. Da sjåføren ankom området ringte han meg først fordi han ikke klarte å finne leiligheten min, og gjennom samtalen brukte han ordet "man" flere ganger, som i "hey man, I can't find your place", selv om han hadde hørt stemmen min.
Når jeg bestiller Uber for transport har sjåførene også sluttet å spørre om det er jeg som er Levi. Nå hilser de bare som vanlig idet jeg setter meg inn.