Hvordan jeg innså at jeg er transkjønnet (Del 1)
Noen har skjønt det siden de var små, men ikke alle
Jeg har ikke bestandig visst at jeg er transkjønnet. Ikke misforstå meg, jeg har bestandig visst hvem jeg er og det har vært tydelige tegn så lenge jeg kan huske. Men jeg har ikke hatt verktøyene til å forstå hva disse tegnene betød, og har ikke klart å knytte opplevelsen min av å være annerledes til min kjønnsidentitet. Jeg ble voksen før jeg forstod at de tingene jeg opplevde ikke var vanlige, og før jeg kunne tillate meg selv å analysere hvorfor jeg følte de følelsene jeg gjorde uten å børste det under teppet på grunn av skyldfølelse. Jeg måtte rett og slett konfrontere meg selv, og det tok en modenhet som jeg ikke hadde da jeg var yngre.Tidligste minner
Jeg har egentlig veldig få minner fra barndommen, og de minnene jeg har er kun små biter som i seg selv er veldig uklare. Sannsynligvis skyldes det at jeg hadde liten kontakt med meg selv grunnet depersonalisering, og fordi noen deler av barndommen min var traumatiske og ble lettere fortrengt. Resten mangler kun fordi det rett og slett er veldig lenge siden. Det å tenke tilbake på hvordan livet mitt var for 10+ år siden er veldig vanskelig for meg og krever en del innsats fordi jeg må grave ganske dypt for å faktisk huske noe. Likevel skal jeg skal gjøre mitt beste for å få frem det jeg kan.Så tidlig som i barnehagealderen kan jeg huske at jeg studerte speilbildet mitt med en reaksjon som jeg i ettertid har skjønt ikke var vanlig. "Dette ansiktet er mitt" gikk gjennom hodet mitt mens jeg studerte det fra flere vinkler, fordi det var en sannhet som jeg måtte ta innvoer meg. Det samme gjorde jeg med navnet mitt. Jeg sa det høyt, smakte på lyden av det og knyttet sammenhengen mellom navnet og meg selv. For disse tingene var ikke noe som falt meg inn som en selvfølgelighet.
Når det kom til interesser og venner gikk jeg litt begge veier. Jeg trivdes best med guttevennene mine da de lekte på en måte som føltes mer naturlig ut for meg, men jeg hadde også jentevenner som jeg likte å være med. Jeg husker at jeg ønsket at jeg var en gutt i stedet for en jente, men jeg trode at dette var helt vanlig og noe som alle jenter ønsket. Jeg lekte med lekeponnier, bamser, actionman og radiobiler, og likte veldig godt å kle meg ut som både jentete og guttete ting. Jeg ble nok tolket som en guttejente, og det var ingen tydelige varselstegn som fikk de rundt meg til å tro at jeg kunne ha en annen kjønnsidentitet enn kjønnet jeg ble født med. Samtidig levde jeg i en tid og et sted hvor slike ting aldri ble snakket høyt om, og de fleste visste ikke hva det å være transkjønnet var for noe en gang. Om ting hadde vært annerledes i dag, det vet jeg ikke.
Puberteten
Dette var den mest traumatiske tiden av livet mit, og i dag fremstår den mer som et stort hull i minnet mitt hvor jeg kun husker små biter. Jeg sparer ikke på noe, så hvis du ikke vil lese om pupper og mensen kan du hoppe til neste avsnitt.Jeg var lubben da jeg var ung, og jeg hadde ikke kontakt med min egen kropp. Den var bare et verktøy for å fysisk interagere med verden utenfor og for å flytte på sinnet mitt dit det ville dra, men ikke noe mer. Jeg var konstant deprimert, og spiste godteri for å føle meg bedre fordi jeg ikke brydde meg om hva som skjedde med kroppen min. Jeg likte den jo ikke uansett. Kroppen min var alt for baktung, lårene mine var for store og jeg var for svak til å føle at jeg kunne bruke den til noe som helst, og for meg var den ikke noe annet enn en hindring som holdt den virkelige meg tilbake.
Det å utvikle bryster var helt forferdelig. Jeg har bestandig sett på de som mannepupper og majonestits som ikke burde være der, og det gjør jeg selv i dag. Det å begynne å bruke bh føltes ut som et nederlag, noe som jeg bare var nødt til å akseptere til slutt. Jeg måtte bare innse at dette er kroppen min nå, for alltid. Når jeg ble eldre trodde jeg at jeg ville hatt det bedre om jeg hadde større, rundere bryster som ikke var "mannepupper", fordi jeg måtte oppnå det kvinnelige kjønnhetsidealet for å ha et bra liv. I dag skjønner jeg hvor feil jeg tok, og at det ikke ville gjort meg mer lykkelig.
Det å få mensen føltes ut som et nytt nederlag, enda en hindring som gjorde at kroppen min holdt meg tilbake. Det kjentes utrolig urettferdig ut at jeg måtte gjennomgå disse tingene, og at gutter slapp unna. Denne følelsen fulgte meg helt inn i voksenlivet, og jeg ble aldri komfortabel med forandringene som gjorde at kroppen min ble mer og mer kvinnelig. De gjorde meg bitter.
Jeg gav til slutt opp
Når jeg ble tenåring begynte jeg å forstå hva det var som gav kvinner verdi i samfunnet, og innså at minste motstands vei var å gjøre slik menneskene rundt meg forventet at jeg skulle gjøre. Jeg slanket meg på en måte som ikke var sunn for en tenåring i voksende alder, og jeg brydde meg ikke fordi jeg trodde jeg måtte være slank og anorektisk for å bli respektert. Jeg begynte også å få mer positiv oppmerksomhet fra de rundt meg jo mer jeg gikk ned i vekt. I dag vet jeg at dette er en sosial stygghet som er skadelig for unge mennesker, men det er ikke det jeg skal snakke om i dag.Jeg følte meg tvunget til å bli venner med jenter fordi gutta ikke var interessert i meg lengre, for de kunne jo ikke være venner med ei jente uten å være kjærester. Dette var veldig vanskelig for meg å godta. Jeg klarte aldri å relatere til tenåringsjenter, og dermed jeg følte meg veldig annerledes og isolert fra alle. Jeg måtte tilpasse meg, og derfor gjorde jeg så godt jeg kunne for å bli mer jentete. Det føltes unaturlig ut, men det var eneste måten jeg kunne klare meg på.
Hadde jeg ved dette tidspunktet visst at det fantes transkjønnede mennesker, så er det her jeg ville ha sagt med sikkerhet at jeg ville gjennomgå transisjon. Dessverre visste jeg ikke at det gikk an, så jeg gjorde det jeg kunne for å godta det livet jeg hadde blitt tildelt. Jeg gav opp på meg selv.
Dynamikken hjemme
Foreldrene mine skiltes da jeg var veldig liten, så majoriteten av tiden jeg bodde hjemme ble tilbrakt sammen med min mor og søster, hvor helger ble tilbrakt hos min far. Jeg følte meg noen ganger veldig isolert fra både min mor og min søster, fordi de hadde en felles "bølgelengde" som var annerledes enn min egen. De var opptatt av jentete ting som klær og sminke, mens jeg likte go-kart, superheltfilmer og dataspill. Jeg forstod ikke hvorfor de ikke kunne relatere til de tingene jeg likte og gjorde. Jeg prøvde så godt jeg kunne å tilpasse meg ved å ta til meg mer feminine trekk og interesser, men følte liksom aldri at jeg gjorde det bra nok.Men jo mer jentete jeg ble, desto mer positiv oppmerksomhet fikk jeg. I retrospekt tror jeg nok at dette var noe som ble gjort ubevvist fordi mennesker av natur liker andre mennesker som er lik en selv. Men disse signalene plukket jeg opp, og de bidro til illusjonen av at jeg var nødt til å være jentete for å bli godkjent som en del av familien.
Jeg tilbrakte ikke like mye tid hjemme hos faren min som hos min mor, men jeg kan huske fra jeg var liten at han var helten min. Jeg var helt overbevist om at når jeg vokste opp skulle jeg bli akkurat som han. Men etter hvert som jeg vokste opp ble jeg gang på gang fortalt at søsteren min var lik faren vår, og at jeg var mer lik min mor. Ikke misforstå meg, jeg er glad i min mor, men dette føltes for meg ut som et svik, fordi det virket som ingen faktisk kjente meg. Og hvordan kunne de? Jeg gjemte meg tross alt bak en personlighet som jeg gjorde til for å passe bedre inn.
Det ble veldig slitsomt for meg å være rundt andre mennesker fordi jeg var nødt til å ta på et ansikt som ikke var autentisk. Jo mer jeg prøvde, desto mer følte jeg behovet for å isolere meg fra omverdenen. Resten av barndommen min er ganske svart, og mye av det har jeg bare glemt. I dag har jeg innsett at det kanskje er like greit, fordi jeg vil heller fokusere på nåtiden, enn fortiden som ikke kan endres på likevel.
Jeg er ikke lei meg
Mye av det jeg har skrevet her er såre minner, og du som leser sitter kanskje med sympati og er kanskje til og med lei deg på mine vegne. Det trenger du ikke være. Jeg har akseptert min fortid og for meg er den ikke noe annet enn, vell, fortid. Alt som har skjedd tidligere eksisterer ikke nå lengre. Det var en annen tid, og mye har forandret seg siden den gang. Jeg graver ikke opp gamle sår for at andre mennesker skal syntes synd på meg, men for at dere skal kunne forstå hvorfor jeg i dag velger å gjøre forandringer i livet mitt. Og ikke minst, hvorfor disse forandringene er nødvendig. Jeg er ikke bitter for noe som har skjedd i fortiden, men jeg har bestemt meg for at nåtiden og fremtiden skal være annerledes.Og ikke glem at jeg skriver med et perspektiv rettet mot min kjønnsidentitet og hvordan den har påvirket mitt liv. Dette er kun én side av min historie og hvordan jeg ble den personen jeg er i dag, og det er kun en liten del av hvem jeg er og hva jeg har opplevd. Men fordi dette er en blogg med et tema rettet mot min kjønnsidentitet, så er det dét jeg velger å skrive om.
Kommentarer
Legg inn en kommentar