Kjønnsdysfori

Hva er dysfori?

Jeg vil å snakke litt utdypende om hva dysfori er, da dette er den største pådriveren til hvorfor jeg ønsker å gjennomgå transisjon. Eller rettere sagt, dysfori er grunnen til at transisjon er nødvendig. 
Dysfori betyr ukomfortabelhet, det er det motsatte av eufori. Kjønnsdysfori er et mentalt ubehag som resultat av at kroppen ikke stemmer med indre kjønnsidentitet. Dette er en overfladisk og formell definisjon som gjerne brukes i medisinsk sammenheng for å stille diagnosen transseksualisme.
I virkeligheten er kjønnsdysfori så mye mer, og de som ikke har opplevd det selv vil ha vanskeligheter med å forestille seg hva det faktisk innebærer. I tillegg har alle mennesker en forskjellig opplevelse og opplever dysfori i forskjellig grad og former. Mine beskrivelser er kun mine egne.

Hvordan jeg opplever kjønnsdysfori

Vanligvis deler jeg dysfori opp i to kategorier: kroppslig og sosialt. Det finnes kanskje andre typer, men for meg er dette de to formene som oppstår oftest.

Kroppslig dysfori

Dette er den type dysfori som for meg er verst. Det er dysfori som skyldes hvordan kroppen min er satt sammen og ser ut. Noen opplever dysfori på grunn av bredde på skuldre og/eller hofter, (mangel på) ansiktshår, fettdistribusjon, (mangel på) bryster, stemme, genetalier eller noe helt annet. Enkelte ting kan gjøre en mer dysforisk enn andre, dette varierer fra person til person.
Følelsen av kroppslig dysfori er abstrakt og vanskelig å beskrive, men jeg skal gjøre så godt jeg kan. Det er nesten som alle alarmer går av i hodet mitt, og jeg blir alt for bevisst over min egen kropp. Det er et brennende mentalt ubehag som ikke forsvinner hva enn jeg gjør, og jeg har bare lyst til å forsvinne ned i bakken og slutte å eksistere. Hjernen min skriker høyt at noe er galt, og det er ingen ting jeg kan gjøre for å gjøre det bedre.
Noen ganger trigges det når jeg ser meg selv i speilet. Andre ganger er det nok at lårene mine gnisser sammen, eller at jeg setter meg ned, at jeg løper og kjenner hvor baktung jeg er, at jeg snakker, eller at jeg kjenner hvor svak overkroppen min er. Noen ganger er det nok at jeg bare eksisterer.
Jeg har pæreform, det vil si at jeg har smale skuldre, små bryster, brede hofter, stor rumpe og store lår. Dette kommer med fordeler og ulemper. Det at brystene mine er små er en fordel fordi jeg enkelt kan gå med kompresjon/binder eller sports bh som skjuler de ganske godt. Likevel har jeg siden puberteten hatt et veldig negativt forhold til dem. Jeg trodde lenge det skyldtes at de ikke var store nok, fordi jeg trodde store pupper var kjønnhetsidealet jeg måtte sikte etter. Etter at jeg prøvde på en binder forstod jeg med en gang at jeg tok feil. Følelsen av å ta på brystet mitt og kjenne at det var flatt der var utrolig befriende.
Den brede underkroppen min samarbeider med den smale overkroppen min for å føkke med meg på en daglig basis. Jeg greier ikke å slappe av når jeg sitter fordi lårene tyter frem. I tillegg føles kroppen min baktung ut og overkroppen er svakere enn jeg forventer at den skal være, noe som i seg selv trigger dysfori hos meg.
Ansiktet mitt er verst. Det er umulig å beskrive følelsen av å se deg selv i speilet og ikke føle eierskap over personen i bildet som reflekteres tilbake, som visstnok skal være deg selv. Det handler ikke om å være misfornøyd med hvor vakker (eller ikke vakker) jeg er. Jeg er ikke så overfladisk at et mindre vakkert utseende ville gitt meg så mye ubehag som jeg føler til enhver tid. Det handler mer om at det jeg ser i speilet ikke stemmer. Bildet av personen som visstnok skal være meg selv er ikke logisk, hjernen min greier ikke å sette det sammen og tenke "åja, det er meg det!".

Sosial dysfori

Sosial dysfori er ubehag som kommer av hvordan verden behandler deg, og hvilke kjønnsroller du blir plassert i. Personlig har ikke dette vært mitt største problem, men det har likevel plaget meg nok til at jeg ønsker å snakke om det.
Jeg kan huske fra så tidlig som 4-års alderen at jeg ikke følte eierskap til mitt eget fornavn, og hvert fall ikke til mitt mellomnavn. Det har kun vært en identifikator for de gangene jeg ble snakket til, men ikke noe som i seg selv var sterkt knyttet til min identitet. Mellomnavnet mitt var ekstra feminint, så det vraket jeg med en gang. Jeg kan ikke huske å noen gang ha brukt det i en sammenheng som ikke innebar at jeg var lovlig forpliktet til å oppgi hele navnet mitt.
Fra tidlig pubertetsalder kan jeg huske at jeg kjente ubehag når jeg ble omtalt som kvinne. Pronomen som hun/henne brydde jeg meg ikke om, men hver gang noen kalte meg for "frøken" eller "lille mor", eller når noen kalte meg for "dama" eller "kjerringa" til eksen, kjente jeg et hardt stikk i magen. Det var som et svik, som de ikke kjente meg i det hele tatt eller brydde seg hvem jeg egentlig var bak kjønnet til kroppen min. I dag vet jeg at de kalte meg bare det de trodde jeg var, nemlig ei jente.
Jeg har alltid følt meg utenfor i sosiale settinger med kun jenter. Det er som alle mine sosiale kunnskaper plutselig forsvinner ut av vinduet, og jeg sitter der som et romvesen og later som jeg er en av dem ved å etterligne deres væremåte. Det kan være utrolig krevende i lengden, og hver gang sitter jeg igjen med angst og er tappet for energi. Med gutter er det annerledes, da senker jeg skuldrene i mye større grad. Misforstå meg rett, jeg setter stor pris på jentevennene mine, har det veldig gøy når jeg er sammen med de og kunne aldri vært foruten. Ubehaget jeg beskrev oppstår i jentegrupper hvor det virker som det er en slags "felles jentestemning" som jeg ikke greier følge flyten av.

Kroppen passer ikke

Så dersom du vil forsøke å sette deg inn i denne opplevelsen, se for deg at du er ute i et offentlig sted fullt av mennesker. Plutselig innser du at klærne du har på deg er alt for trange, og alle deler av kroppen din vises så alt for godt. I tillegg til dette har du ikke muligheten til å dra hjem og skifte klær, så du er nødt til å gå resten av kvelden med dette alt for trange antrekket. Dette vil selvfølgelig gjøre deg veldig selvbevisst og angstfull. Se nå for deg nå at denne følelsen ikke bare varer hele kvelden, men hele livet.
Det å være transkjønnet føles på mange måter ut som et antrekk som ikke passer, men som du ikke kan skifte ut av. Du er tvunget til å gå med det til enhver tid, til tross for at det er ubehagelig, og dermed går du konstant med en sky av angst og mental smerte hengende over deg.

Det er forskjellig for alle

Beskrivelsene her er mine egne subjektive opplevelser, og ingen to mennesker vil oppleve dysfori helt på samme måte. Noen vil kanskje ha sterkt kroppslig dysfori men lite sosialt, og andre vil ha det motsatt. Noen vil ha dysfori på grunn av stemmen sin, andre på grunn av genetalier, begge deler eller noe helt annet. Ciskjønnede kan også ha dysfori som ikke er knyttet til deres kroppslige kjønn. Mange menn opplever dysfori når de begynner å miste håret, mange kvinner opplever dysfori før de får mensen. Det er et bredt begrep som omfavner alle former for mental ukomfortabelhet, og trenger ikke være kjønnsdysfori.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hormonbehandling i Norge (Del 1)

Hormonbehandling i Norge (Del 2)

4 måneder på testosteron - Før og etter

Plutselig uten testosteron

Rikshospitalet - Nye retningslinjer for behandling