Tvil og bedragersyndrom - Del 2

Dette innlegget er en fortsettelse på artikkelen jeg skrev om tvil og bedragersyndrom, men jeg ønsker her å skrive mer om mine personlige opplevelser.

Dysfori vs. tvil

Jeg nevnte i den forrige artikkelen at det er vanlig å leve i en syklus av tvil før en starter transisjon. Dette skyldes at drivkraften bak ønsket om å transisjonere ligger gjerne i dysforien en kjenner for sitt kroppslige kjønn. Dysfori er derfor en av hovedsymptomene for å stille diagnosen transseksualisme.

Dersom dysforien forsvinner er det ikke lengre en like sterk drivkraft for å transisjonere, og da kan det være vanskelig å være sikker på at det en gjør er riktig. Så snart dysforien min har lettet har jeg tatt meg selv i å tenke at "jeg har jo ikke dysfori, så hvorfor gjør jeg dette?". Hjernen er et merkelig organ, og den er veldig flink til å glemme smerte.

Samsvarer med hormonsyklus

Jeg er på en ukentlig hormonsyklus hvor testosteronnivået mitt er lavest dagen før til dagen etter jeg tar testosteronsprøyta, og på sitt høyeste omtrent tre til fire dager etterpå. Ved hjelp av appen Clue har jeg loggført hver gang jeg tar sprøyta, føler meg dysforisk, sliter med insomni og dersom jeg har lite eller mye energi. Etter flere måneder med loggføring har jeg fulgt et ganske fast mønster: når nivåene mine er lave har jeg dysfori, depresjon, lite energi, insomni og mareritt. Når nivåene mine er høye har jeg ingen slike symptomer og sover som en stein om natten. 

Utdrag fra loggføring av hormonsyklusen min i appen Clue.

Jeg har lagt merke til at hver gang jeg er dysforisk er jeg 110% sikker på at transisjon er riktig for meg, fordi da føler jeg at jeg trenger det. Men så snart jeg føler meg fin begynner tvilen å synke inn, og jeg blir redd for at jeg kommer til å angre senere i livet. Selv om jeg føler meg kjempebra der og da, så sitter jeg med en irrasjonell frykt for at jeg tar feil.

Første uken uten dysfori

Da jeg begynte på hormoner startet jeg med en veldig lav dose, og har gradvis økt den siden. Jo mer jeg økte dosen, desto kortere ble periodene med dysfori mens periodene uten dysfori ble lengre. For to uker siden økte jeg dosen igjen, og siden da opplevde jeg den første uken hvor jeg ikke følte meg dysforisk en eneste dag. 

Dette er veldig gode nyheter for meg, fordi det betyr at jeg har truffet en dose hvor jeg slipper å ha sterke humørsvigninger ukentlig. Men da dysforien forsvant ble jeg mer og mer oppmerksom på alle underliggende problemer som dysforien har overskygget.

Bedragersyndrom

Når jeg ikke har hatt dysforien til å minne meg på mitt eget kjønn, så er det veldig fort gjort at jeg føler meg som en fake, eller en såkalt trender. Det føles som jeg ikke fortjener å kalle meg selv mann, men at jeg er en slags wannabe som egentlig bare later som. Jeg er helt sikker på at jeg ikke ønsker å leve som kvinne, men likevel spiller hjernen meg et puss.

Selv når personer jeg aldri har møtt før omtaler meg som mann så tenker jeg ofte at de gjør det kun for å være grei, og ikke fordi de faktisk ser meg som mann. Jeg vet innerst inne at dette i de fleste tilfellene ikke er sant, men likevel er det vanskelig å slutte å tenke slik.

Selvbilde

Jeg skal være helt ærlig å si at jeg synes kvinner er vakrere enn menn, og at jeg selv sannsynligvis var mer attraktiv da jeg fremsto som kvinne enn jeg noen gang kommer til å være som mann. Dette har også vært en stor kilde til tvil på mitt eget kjønn. Jeg synes ikke jeg ser bedre ut med kort hår og dun på leppa, og her må jeg jobbe med meg selv og minne meg på at selvbildet ikke er knyttet til kjønn. Fordi til tross for at jeg kanskje er mindre pen å se på, så føles det overraskende normalt ut.

Noe av dette er nok knyttet til at kvinnelig sosialisering lærer deg at mye av ens selv-verd sitter i utseendet og attraktivitet, og at det er viktig å til enhver tid strebe for å oppnå skjønnhetsidealet. Derfor har det vært veldig vanskelig å tillate meg selv å la hår på kroppen og i ansiktet gro, og å ikke sminke meg. Disse tingene har brakt meg litt ubehag, men dette ubehaget er mer knyttet rundt hva andre tenker om meg, og ikke hva jeg tenker om meg selv. Dette er et viktig skille å gjenkjenne.

Hvordan jeg håndterer det

Da jeg klipte meg hos en frisør som har 7 år med testosteronbehandling under beltet kom vi til å snakke litt om hormonbehandling. Han fortalte meg at transisjon er svært mentalt krevende, og at han selv måtte ta en pause fra testosteronbehandlingen. Det er mange som føler at de må bevise at de er trans nok, og derfor blir det gjerne ikke rom for å gjøre ting i sitt eget tempo. Og hvis noe føles som tvang, så blir det umiddelbart mer skremmende.

Jeg må regelmessig minne meg selv på at det er ingen skam å stoppe hormonbehandlingen dersom endringene skjer for fort. Det er lov å ta en pause, eller til og med stoppe helt, dersom det skulle bli for mye. Dersom jeg slutter å ta hormoner vil de fleste av endringene jeg har fått så langt delvis reverseres. Dette har hjulpet meg veldig, fordi da får jeg rom til å kjenne på at jeg liker den dype stemmen min og min mer maskuline kroppsfasong, og dersom dette skulle reverseres ville jeg blitt lei meg. Likevel blir jeg noen ganger redd for hvilke endringer jeg kommer til å få, men derfor er det fint å vite at jeg alltid har muligheten til å stoppe.