Tvil og bedragersyndrom

Et fenomen jeg lenge har hatt lyst til å skrive om er opplevelsen av impostor syndrom, eller bedragersyndrom på norsk. Dersom kjønnsdysfori settes til side er det aspekter ved transisjon som er krevende både mentalt og fysisk, som jeg etter introspeksjon og samtale med andre transpersoner har begynt å kjenne igjen mønstre av.

Bedragersyndrom

Bedragersyndrom er et psykologisk fenomen hvor en tviler på sin egen legitimitet og føler seg som en bedrager for det som har gått bra i ens egen situasjon. En suksessfull person kan ha indre tanker om at hen kun har "vært heldig" med sin suksess og sitte med en frykt for å bli avslørt for å ikke være like dyktig som hen fremstår. Denne følelsen kan en sitte med til tross for alle deres prestasjoner og bevis som sier det motsatte

Vanlig hos transpersoner

Dette skoleåret har jeg tilbragt mye tid med andre transpersoner, både i person og over nettet. Jeg føler at jeg styrkes av å forstå meg selv, og liker derfor å lære om andre menneskers erfaringer med transisjon for å kunne forstå mine egne erfaringer bedre. Noe som jeg har sett gå igjen hos mange før de bestemmer seg for å starte transisjon er en såkalt "doubt-cycle", eller en tvile-syklus på norsk.

Tvile-syklusen

Tvile-syklusen i et nøtteskall går som følger: først kjenner du kjønnsdysfori. Deretter tar du grep for å lette på dysforien ved å f. eks. endre på kjønnuttrykket ditt, som får deg til å føle deg bedre. Så snart dysforien er svakere får du tvil om du er trans likevel fordi det ikke lengre er en like stor drivkraft som dytter deg mot transisjon. Du bestemmer deg for at transisjon kanskje ikke er noe for deg likevel, så er du tilbake til starten.

Denne runddansen holdt jeg på med i hvert fall et år før jeg ble sikker på at jeg ville komme ut og gå for sosial og medisinsk transisjon, og slik jeg forstår det er jeg langt fra den eneste som har opplevd dette. I startfasen av en transisjon sitter man med noen store og avgjørende valg foran seg, fordi ingen har lyst til å starte en transisjon for så å finne ut etterpå at en tok feil. I de aller fleste tilfellene er en persons transisjon og dens utførelse det riktige valget, men det finnes tilfeller hvor folk senere har detransisjonert.

Frykt for detransisjon

Detransisjon er akkurat som transisjon, men i stedet går du i retning av kjønnet du ble født med. Det hender at en person som har gjennomgått transisjon til noen grad ombestemmer seg og heller ønsker å leve livet som kjønnet de ble tildelt ved fødselen. Årsakene kan være mange, og trenger ikke nødvendigvis være knyttet til deres kjønnsidentitet; for eksempel kan en person som har startet transisjon fått mye motgang og lite støtte. Det kan også skje at en rett og slett bare tok feil, og at transisjon ikke føltes riktig ut likevel, som også er en veldig gyldig grunn. Det er ingen ting galt med å ombestemme seg.

Tilfellene av detransisjon er svært sjeldne, og de fleste som detransisjonerer fortsetter gjerne transisjonen sin senere i livet, eller finner ut at de har en ikke-binær identitet. Likevel bruker TERF-bevegelsen et hvert tilfelle av detransisjon som høylytt skremselspropaganda for å få transpersoner til å tvile på om transisjon faktisk er det riktige valget.

Transtrender

Et annet begrep som surrer mye i media og på nettet er ordet transtrender, som er skadelig på mange plan. Begrepet omtaler en person som tar til seg en ny kjønnsidentitet fordi det er en "trend" å være kjønnsnonkonformativ, eller fordi de ønsker oppmerksomhet og trenger å føle seg spesiell.

Personlig får jeg oppgulp i halsen når jeg hører noen bruke uttrykket, fordi det er på ingen måte "gøy" å ha en kjønnsidentitet som ikke stemmer med kroppen. Alle håndterer det på sin egen måte, og ingen skal måtte "bevise" at de er trans nok for å kunne ta krav på tittelen. Begrepet er skadelig fordi det rettferdiggjør undertrykkelse av transpersoner ved å si at personen "ikke egentlig er trans". I tillegg er det enda en kilde til tvil på seg selv.

"Er jeg egentlig trans?"

Med begreper som detransisjon og transtrender slengt i fleisen regelmessig så er det ikke rart at mange transkjønnede sitter med en frykt for ikke å være "trans nok". Vi blir fortalt at våre identiteter ikke er legitime, men et rop etter oppmerksomhet og at vi til syvende og sist kommer til å angre på transisjon og dermed detransisjonere. 

Denne frykten kan bli en tung byrde, og en må være veldig stødig på seg selv for å transisjonere. Dersom du leser dette og er i tvil så kan jeg verken fortelle deg om du er trans eller ikke, men jeg kan fortelle deg dette: 

Du er ikke alene med å føle slik du gjør, og svært mange transpersoner sitter med tvil. Du kan gruble og overtenke i årevis uten å komme frem til noe nyttig svar, og derfor er det viktig å forenkle problemet så mye det lar seg gjøre; i stedet for å spørre deg selv hvilket kjønn du "føler" deg som, så spør heller deg selv hvilke fysiske og sosiale attributter du vil føle deg komfortabel med. Kjønn er ikke en følelse, det er ingen som føler kjønnet sitt, det bare er der. Men dersom du bruker mye tid på å gruble over ditt eget kjønn og kjønnsidentitet, så er det en stor sjanse for at du hvert fall ikke er fullstendig ciskjønnet. Noe annet som hjelper er å spørre deg selv om du hadde synes det ville være ok å leve resten av livet som kjønnet du ble født med, og kjenn etter hvilke følelser denne tanken bringer frem i deg.

Kilder:

https://en.wikipedia.org/wiki/Detransition