Fremgang gjør meg paranoid

Dysfori har jeg skrevet mye om, og det er ikke uten grunn. Det har vært som et kvelertak om halsen på meg, til stede helt siden puberteten, som ikke har gitt slipp før jeg for halvannen måned siden begynte på hormonbehandling. Alle disse årene med mental smerte har satt sine spor, og dersom jeg noen gang skal få det bra igjen må jeg behandle og pleie det som et traume.

Før testosteron

Feil hormoner

Uten at jeg skal hevde at jeg forstår vitenskapen bak det som har hendt meg, så vil jeg likevel forsøke å gi et innblikk slik som jeg ser det; hjernen min, eller hvert fall deler av den, er skapt for å gå på mannlige hormoner. Når disse hormonene ikke har vært til stede har det skapt en reaksjon i meg i form av et mentalt ubehag som jeg tidligere ikke har klart å forstå eller vite hvor kom fra. Litt på samme måte som hvordan mangel på D-vitamin kan utløse depresjon hos en som ikke har noen grunn til å bli deprimert ellers.

Mental lidelse

Gjennom livet har jeg hatt det vanskelig, og jeg har bestandig visst at noe ikke var riktig. Jeg trodde lenge den mentale smerten som bestandig satt i meg skyldtes depresjon, angst, dårlig kroppsbilde og til og med bipolar lidelse. Den var alltid der, og den var til å bli gal av.
Ved flere anledninger dro jeg til leger og psykologer for å få hjelp med problemene mine. Jeg ble behandlet for depresjon og ble gjennom livet satt på flere forskjellige medikamenter for depresjon og bipolar lidelse. Disse medikamentene flatet ut det emosjonelle spekteret mitt og fikk meg til å sove tyngre om natten, men ubehaget var der fremdeles, og det skrek like høyt som alltid. Etter hvert sluttet jeg med alle medikamentene jeg ble satt på fordi ingen av dem hadde noen effekt. Jeg mistet også troen på psykologer og deres evne til å hjelpe meg.

Spiseforstyrrelse

Dette er en ganske sår del av historien min som jeg frem til nå har holdt privat, og synes i dag det er vondt å tenke tilbake på. Likevel er det en del av min historie, og jeg ønsker å fortelle den på lik linje med alt annet.
Veldig tidlig i livet mitt ble jeg oppmerksom på mine egne former. Hvor tidlig er jeg ikke helt klar for å snakke om, men kan trygt si at det var alt for tidlig. Ikke lenge senere ble jeg introdusert til sammenhengen mellom matopptak og kroppsvekt. Jeg har aldri vært den stereotypiske spiseforstyrrede som ble radmager og hvor alle varsellamper blinket, men heller den som subtilt slanket seg litt etter litt, og hatet seg selv i stillhet hele veien. Dette ble ikke oppdaget fordi jeg ble estetisk finere å se på. Dersom en sulter seg fra å veie 60 kg til 40 kg vil alle bli bekymret fordi de har blitt undervektig. Dersom en sulter seg fra 75 kg til 55 kg får en kun komplimenter og oppmuntring. Dette skjedde mens jeg fremdeles var et barn.
Spiseforstyrrelsen fulgte meg inn i voksenlivet, og den endret kun form gjennom tiden. Jeg har vært innom kaloritelling, restriksjon, overspising og oppkast. Da jeg fylte 20 var det blitt så ille at jeg selv begynte å ta tak for ikke å ødelegge meg selv og kroppen min fullstendig. På egenhånd gjorde jeg research om behandling av spiseforstyrrelser, og rett og slett behandlet meg selv fordi jeg ikke lengre stolte på psykologers evne til å hjelpe meg. Heldigvis for meg klarte jeg å bli frisk, og har vært det siden.
Jeg trodde det vonde forholdet med kroppen min skyldtes samfunnets krav til hvordan en kropp skal se ut, og at jeg ikke var slank nok. Men selv på mitt slankeste var den vonde følelsen der hver gang jeg så meg selv i speilet, og den var der uansett hvor mange komplimenter jeg fikk. Jeg har egentlig aldri brydd meg hva andre tenker om kroppen min, men jeg fylte 21 før jeg forstod at smerten satt på innsiden. Jeg ville (og vil fremdeles) ha tynnere lår fordi de tykke lårene mine faktisk gav meg smerte. Dersom jeg hadde vært strandet på en øde øy for resten av livet uten kontakt med andre mennesker ville denne smerten fulgt med meg, selv om det ikke var andre enn meg selv der som kunne se kroppen min.

Etter testosteron

Riktige hormoner

Se for deg en veldig lang biltur, hvor du hører på bilens støy i timevis og til slutt lærer du deg å ignorere den, selv om den i lengden er veldig slitsom. Når du endelig kommer frem og skrur av bilen blir det helt stille, og du merker hvor behagelig stillheten er. Slik var det for meg å starte hormonbehandling. Før jeg startet var det et konstant og slitsomt støy i livet mitt, og når behandlingen begynte ble bakgrunnsstøyet gradvis mer og mer dempet. Jeg sier dempet fordi den fremdeles er her fra tid til annen, men ikke i like stor grad som før.
Jeg føler meg rett og slett bedre, til tross for at jeg ikke har hatt store forandringer på overflaten. Formene mine er fremdeles ganske feminine og stemmen min er fortsatt lys. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor dysforien har blitt mindre smertefull, men jeg velger å tro at testosteron var min antidepressiva.

Endringer i kroppen

Det er fremdeles tidlig, men jeg har begynt å se noe fettredistribusjon i ansiktet og i kroppen. Jeg unngår ikke lengre speil som pesten, og det å se mitt eget speilbilde er ikke lengre en like smertefull opplevelse som før. Jeg har fortsatt en lang vei å gå og må jobbe hardt for å bygge muskler på overkroppen før jeg er i mål, men nå er jeg i det minste i en posisjon hvor jeg føler kontroll og eierskap over min egen kropp, og det er en lang vei fra der jeg var i fjor.

Paranoia

Til tross for at jeg endelig begynner å bli håpefull for meg selv og min fremtid, så er det ingen ting som har vært mer skremmende enn den nåværende situasjonen min. Hver gang jeg føler eufori for en liten endring i riktig retning, så er jeg redd for at denne fremgangen vil bli tatt fra meg. Når ansiktet mitt blir mindre feminint tør jeg ikke bli glad fordi jeg er redd jeg skal få runde kinn igjen senere. Jeg tør ikke være fornøyd med det korte håret mitt fordi jeg er redd jeg senere kommer til å la meg bli overtalt til å gro det ut igjen. Livet før var et traume, og jeg bærer en frykt for at mitt forsøk på å gjøre det bedre skal mislykkes, og at jeg skal falle tilbake til slik ting var før.
Da jeg til slutt kom ut av skapet og bestemte meg for å gjennomgå transisjon så var ikke det med en overbevisning om at livet kommer til å bli bra etterpå, men heller en erkjennelse av at det å la være ikke var et alternativ. Jeg var svært langt nede, så langt nede at jeg er redd for å noen gang havne der igjen. Det som driver meg er ikke en overbevisning over at jeg vil lykkes, men heller en overbevisning over at jeg må lykkes.