Hvordan jeg innså at jeg er transkjønnet (Del 2)
Ungdom
Jeg har et hull i hukommelsen fra omtrent 10- til 14-års alderen hvor jeg nesten ikke husker noen ting. Min mistanke er at jeg dissosierte store deler av tiden pga. puberteten, og dermed ikke tok til meg hva som faktisk skjedde. Trolig brukte jeg tiden min borte i et videospill eller en tv-serie, eller rett og slett bare borte. Noe jeg aldri har fortalt noen før i dag, er at jeg hadde evnen til å forsvinne helt dersom jeg ønsket (eller trengte) det. Jeg kunne skape en egen sannhet og forsvinne i den over lengre perioder av tid dersom jeg følte at det var nødvendig for å ikke bryte sammen.Livet mitt kan deles i to: før og etter dette "minnehullet", fordi det er her jeg føler at det virkelige meg gradvis begynte å miste taket.
Brydde meg ikke om skolen
Jeg tror det trygt kan sies at jeg ikke var noen stjerneelev på ungdomsskolen; jeg skulket minst ukentlig og gjorde aldri noe skolearbeid hjemme. Jeg manglet evnen til å kunne se for meg min egen fremtid, og derfor hadde det ingen hensikt å gjøre en innsats i nåtiden. Fremtiden var uvirkelig, så den var ikke viktig. Noen ganger var jeg heller ikke sikker på om jeg skulle leve lenge nok til at det kunne ha noen betydning.Dessuten kunne selv små oppgaver tappe meg helt for energi. Jeg fikk hele tiden høre at jeg var lat, men sannheten er at jeg ikke hadde noe av meg selv å gi. Dersom jeg skulle komme meg gjennom dagen uten å ha et sammenbrudd var det nødvendig å rasjonere det jeg hadde av overskudd, og da ble ikke skolen prioritert. Heldigvis for meg hadde jeg evnen til å likevel få gode karakterer, så jeg klarte meg.
Heavy musikk gav meg bakkekontakt
I 13-års alderen oppdaget jeg metal-sjangeren som jeg ikke har gitt slipp på siden. Det var noe med intensiteten som hadde en autensitet over seg som liste-pop ikke hadde; artisten(e) var ikke redd for å uttrykke hva de egentlig følte, og i tillegg hadde sjangeren en maskulinitet som jeg satt pris på. Musikken lot meg kjenne meg selv, og ikke den personen jeg prøvde så hardt å være. Jeg lærte meg å spille disse sangene på elektrisk gitar, og det var veldig validerende å føle at jeg kunne være som gitaristene jeg hadde som forbilder.Jeg brukte billedkunst og musikk som et uttrykk for hvem jeg egentlig var, men gjemte ofte bort mye av det jeg skapte i frykt for å gjøre meg selv sårbar. Derfor gikk omtrent 90% av det jeg lagde til slutt i søpla, og så aldri dagens lys.
Jeg oppdaget hva jeg ville bli
Siden jeg var liten har jeg drømt om mange forskjellige yrker, men én ting var jeg alltid sikker på: jeg ville bli rik. Siden jeg var god i realfag og alltid har vært interessert i datamaskiner ble det foreslått til meg at jeg kunne bli sivilingeniør i data. Dette gav meg et mål jeg kunne jobbe mot, og fikk meg til å gi mer innsats på skolen.Mistet meg selv som voksen
Jeg gikk inn i voksenlivet med klare mål: jeg skulle flytte fra hjembygda, inn på NTNU for å utdanne meg som sivilingeniør, og jeg skulle bli rik. Dette glansbildet var løsningen på alt; alle problemene mine ville bli bedre dersom jeg hadde penger og status. Jeg fikk tunnelsyn for fremtiden, og dissosierte fra nåtiden.Kom inn på NTNU
Når jeg kom inn på Datateknologi-studiet ved NTNU var jeg sikker på at jeg hadde brutt den første barrieren til å bli lykkelig. Ikke at jeg trodde det kom til å bli enkelt, for det var det aldeles ikke. Men det var et steg i riktig retning.Studiet var tungt, men jeg var innstilt på å få gode karakterer. Jeg måtte jo tross alt det, slik at jeg kunne unslippe det ulykkelige livet jeg levde; jeg jagde en stor gulrot, men rømte fra en enda større pisk. Derfor dyttet jeg min egen lykke til side og satt våken natt etter natt for å jobbe med skolearbeid.
Jeg gjorde så godt jeg kunne for å passe inn blant de andre jentene i klassen, og jeg klarte det kanskje i en kort periode. Jeg trodde jeg ville være som dem, men uansett hvor mye jeg prøvde ble det aldri bra nok. Det føltes ut som et nederlag jeg nektet å godta, så da prøvde jeg enda hardere.
Kort oppsummert: jeg var miserabel.
Kjente ikke meg selv igjen
Det kom til et punkt hvor jeg rett og slett hadde mistet meg selv fullstendig; jeg hadde endret på klesstilen, væremåten og musikksmaken min slik at de passet inn i et bilde jeg prøvde å utfylle. Interessene mine var heller ikke de samme lengre, og jeg oppdaget at jeg ikke kunne huske sist gang jeg gjorde noen av tingene som brukte å gjøre meg glad. De gamle interessene mine hjalp meg ikke bli den personen jeg prøvde å være, så da ble de skyvet til side."Du er bare student én gang"
Det var søsteren min som minnet meg på at selv om jeg må prøve å gjøre det bra på skolen, så er studenttiden 5 år av livet mitt som jeg kun opplever én gang, og derfor er det viktig at jeg har det gøy mens jeg har den. Jeg fikk også høre at karakterer ikke spiller noen rolle med en gang jeg kommer inn i arbeidslivet. Dette var en oppvekker som hjalp meg fokusere på å ha det bra i nåtiden, og det var her jeg begynte å åpne øynene for hvor dårlig jeg faktisk hadde det.Likevel var det vanskelig å vite nøyaktig hva som var galt. Lenge trodde jeg at jeg var ulykkelig fordi jeg var mislykket; jeg var verken vakker, slank eller rik. Dette sendte meg inn i en vond spiral av spisefortyrrelser som jeg brukte tid på å bryte ut av, men som jeg ikke skal snakke om i dag. Jeg ble til slutt frisk og lærte meg å ha et sunnere forhold til min egen kropp, men jeg var fremdeles ulykkelig.
Jeg aksepterte at noe var galt
Selv om jeg analyserte forskjellige aspekter av livet mitt frem og tilbake, greide jeg likevel ikke å forstå hva det var som var galt med meg. Jeg hadde jo kommet meg bort fra hjembygda, fikk toppkarakterer på skolen, og jeg hadde venner. Jeg var nærmere mitt selvskapte ideal enn noen sinne, men likevel hadde jeg aldri hatt det verre med meg selv. Hvorfor var jeg ikke lykkelig?Sydentur med Ida
Andreåret på studiet mitt dro jeg til Kypros sammen men Ida, en venninne jeg møtte på folkehøgskolen et par år tidligere. Det var en morro venninnetur, men også en sterk tankevekker for meg. Vi hadde ikke hengt sammen på lenge, og jeg la raskt merke til hvor mye jeg hadde gitt slipp på meg selv i bare løpet av den tiden. Det var som min personlighet hadde blitt flytende, og at jeg kunne forme den slik jeg ville for å passe inn i omgivelsene. Men når jeg var sammen med Ida var det som jeg fikk bena litt ned på bakken igjen. Slik jeg så det hadde hun ingen krav til hvordan jeg måtte være for å bli "godkjent", så jeg tillot meg å være mer lik meg selv.Dersom søken etter hva som gjorde meg ulykkelig kunne beskrives som å leke tampen brenner, så var tampen glovarm gjennom hele denne turen. Jeg la merke til subtile forskjeller mellom meg og henne, og jeg ble spesielt oppmerksom på hvor ukomfortabel jeg var i sommerklær og badetøy på en måte som hun ikke var det. Når vi ramponerte barene i Ayia Napa på kvelden merket jeg at jeg ble mer ukomfortabel av å bli flørtet med av gutter en det hun var. Til tross for at vi hadde mye til felles, var hun rett og slett mer jentete enn det jeg er. Og når jeg presset meg selv til å prøve å være mer lik henne men ikke fikk det til, så ble jeg irritabel og lot det gå ut over henne (sorry Ida </3 ).
Kommentarer
Legg inn en kommentar