Hvordan jeg innså at jeg er transkjønnet (Del 3)

Befriende, men også vanskelig

Det å komme ut til meg selv er det viktigste jeg noen sinne har gjort. Det var så utrolig befriende og oppløftende å forstå meg selv og å vite at det kanskje fantes en fremtid hvor jeg kunne ha det bra, men samtidig skremmende da jeg skjønte at dette ville by på en hel del andre problemer. Den største utfordringen ville være å fortelle det til familien, og frykten for hva som ville skje dersom de ikke ville godta meg. Jeg hadde presentert meg selv som cis-hetero gjennom hele livet, og fikk derfor aldri muligheten til å vite om familiemedlemmene mine var aksepterende for folk i LGBTQ-samfunnet eller ikke. Det neste problemet ville være å faktisk gjennomgå transisjon, og å komme til enighet med meg selv om det var det jeg faktisk ville. Jeg hadde nådd et punkt hvor jeg måtte bestemme meg for hvordan jeg ville leve resten av livet mitt, og jeg var utrolig redd for å ta feil. I tillegg er verden et homofobisk sted, så frykten for diskriminering hadde også en påvirkning.

Søkte informasjon på nett

Det første jeg gjorde når jeg kom hjem fra syden var å oppsøke informasjon på nettet. Her var Google min beste venn, for den kjente meg tydeligvis bedre enn jeg kjente meg selv. Google lagrer alle søk du gjør og bruker det for å finne søkeforslag og resultater som passer deg bedre. Når jeg da søkte med kjønnsrelaterte stikkord kom det med en gang opp søkeforslag som innebar ordene "transkjønnet" og "ftm", og resultatene var også midt i blinken. Når jeg senere så gjennom søkehistorikken min viste det seg at jeg tidligere hadde googlet flere symptomer på kjønnsdysfori, selv lenge før jeg skjønte at jeg var trans.

YouTube-kanaler

Jeg leste mange informasjonsartikler rettet mot transkjønnede, men det var youtubere som var den største kilden min til informasjon rundt transisjon og hva det innebærer. Jeg så video etter video av gutter som snakket om sin transisjon, hvordan testosteron hadde påvirket dem og hvilke bindere/packere de brukte. Kanalen jeg fulgte mest tilhører britiske Jammidodger, og han snakket om alt jeg ikke en gang visste at jeg lurte på.
JqQRKrw_s1w

Reddit

Min største informasjonskanal var nok /r/asktransgender og /r/ftm på Reddit. Her finnes det veldig mange mennesker som er ferdig med eller har kommet lengre med transisjon, i tillegg til folk lik meg på den tiden, som var spørrende og søkte svar om seg selv. Jeg fant hele tiden ny informasjon om kjønnsmangfold, og det var her jeg lærte mesteparten av det jeg vet i dag. Youtube hadde informasjonen jeg trengte om transisjon, og reddit supplerte med all mulig slags info om det å være transkjønnet som ikke nødvendigvis var knyttet direkte til kjønn eller transisjon i det hele tatt.

"Egentlig trans, eller bare noe jeg innbiller meg?"

Når jeg hadde konsumert nok fakta fra internett begynte tvilen å synke inn. Var dette bare en idé som falt meg inn helt plutselig, som skulle fungere som en magisk løsning på alle problemene mine men som egentlig bare var et spontant innfall? Kommer jeg til å ombestemme meg senere dersom jeg fullfører overgangen fra kvinne til mann, og da angre etter å ha gjennomgått irreversible endringer?
Dette kunne ikke være virkelig. Og på toppen av det hele tvilte jeg ikke bare på meg selv, men også på menneskene i livet mitt. Jeg hadde selvdestruktive tanker om at selv hvis jeg er transkjønnet, så ville jeg aldri kunne gjennomgå transisjon fordi jeg ikke ville bli akseptert. Derfor bestemte jeg meg for å flykte fra trans-tankene, og heller prøve å leve som en ciskjønnet kvinne i stedet. Det tok ikke lang tid før jeg fikk sterke episoder med dysfori, og da ble overbevist over at jeg er trans igjen. Så kom tvilen. Dette ble en runddans, og jeg kom ingen veier med meg selv.

Fikk hjelp fra utsiden

Jeg ble ikke enig, så til slutt ble jeg nødt til å oppsøke hjelp fra noen andre enn meg selv. Heldigvis for meg finnes det en sexolog i Trondheim som har god erfaring med transkjønnede. Dessverre hadde jeg ikke tid til overs til å dra til henne akkurat da, men jeg bestilte en time omtrent en måned frem i tid.
I mellomtiden skrev jeg flere innlegg på Reddit hvor jeg forklarte situasjonen min, og at jeg ikke greide å bli sikker på hva jeg ville. Svarene jeg fikk var veldig gode, og de kom fra mennesker som hadde vært i samme situasjon selv. Jeg lærte at jeg kan transisjonere gradvis med små steg av gangen, slik som å klippe håret litt kortere, bruke litt mindre sminke og gå med litt mer guttete klær. Og hvis jeg noen gang ble ukomfortabel med forandringen, så kunne jeg alltid gå tilbake. Dette var det beste tipset jeg noen sinne har fått, fordi det lot meg få prøve meg frem gradvis mens jeg fremdeles hadde følelsen av kontroll.

Møte med sexolog

Da jeg endelig hadde time med sexologen var jeg veldig nervøs, fordi jeg hadde aldri snakket om dette til noen. Jeg hadde en barriere for å si det til henne, fordi det å si det ut høyt gjorde det virkelig. Jeg var et nervevrak når timen var over, men etterpå var jeg veldig glad for å sagt det til noen. Når jeg tenker meg om i ettertid, så gjorde hun egentlig ikke særlig mye annet enn å høre på hva jeg hadde å si, og informere meg om hvordan prosessen for transisjon er i Norge. Men likevel er jeg veldig glad for at jeg gikk til henne, fordi det var en veldig viktig validering som jeg trengte for å faktisk komme i gang med prosessen.

Brøt fra å dissosiere

Alt jeg gikk gjennom, fra å bli observant over min egen dysfori til å snakke høyt om min kjønnsidentitet med en fremmed, gjorde at situasjonen og følelsene mine ble virkelig. Det var som å våkne smertefullt edru etter å ha blacket ut i over 20 år, og dysforien jeg kjente ble plutselig skremmende ekte. Jeg kunne ikke unngå den lengre, fordi nå visste jeg hva den var; jeg forstod mine egne følelser, og nå kunne jeg ikke bare skyve dem under teppet.
Det var vondt. Det var veldig vondt, og det var vondt veldig lenge. Det er fremdeles vondt i dag. Likevel hadde jeg startet en prosess som skjøv meg i riktig retning, og for hvert steg jeg tok for å bekrefte kjønnet mitt, så ble det litt bedre. Jeg dissosierer fremdeles fra tid til annen, men det er på langt nært like kronisk som det var før jeg kom ut av skapet.

Hvordan jeg ble sikker

Jeg vil avslutte med å fortelle hvordan jeg ble sikker på min kjønnsidentitet, og kom til avgjørelsen om at jeg skal gjennomgå transisjon både sosialt og fysisk.
Første indikator var at hver gang jeg tok et steg i en mer guttete retning, så hadde jeg det bedre med meg selv. Derimot dissosierte jeg mindre, som igjen førte til at jeg kjente sterkere dysfori over tingene jeg ikke hadde endret på. Dette gav meg en konstant trekk-kraft i riktig retning.
Jeg kom ut av skapet til en håndfull mennesker i starten. En av mine venner spurte meg om jeg hadde tenkt ut et navn, og jeg sa at mitt beste forslag så langt er Levi. Senere brukte han aldri mitt gamle navn igjen, og det kjente jeg at jeg egentlig satt veldig pris på. Etter hvert begynte han også å bruke mannlige pronomen om meg, og jeg tok meg selv i å glise som en dust hver gang. Jeg er veldig takknemlig for støtten hans, fordi det lot meg få prøve meg frem uten å binde meg til et nytt navn og pronomen med en gang.
Og jo flere mennesker jeg har kommet ut til, desto mer støtte har jeg fått. Alle jeg har fortalt det til har vært så mye mer forståelsesfull enn jeg hadde forventet, og det har bidratt til at jeg har fått en ubeskrivelig selvtillit som jeg aldri har hatt før. Det kjennes ut som jeg kan klare alt. Det føles så riktig at det kan umulig være feil, så nå går jeg fremover og har ingen ønsker om å se meg tilbake.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hormonbehandling i Norge (Del 1)

Hormonbehandling i Norge (Del 2)

4 måneder på testosteron - Før og etter

Plutselig uten testosteron

Rikshospitalet - Nye retningslinjer for behandling