Ventetiden begynner å bli kort

Uvirkelig

For et år siden bestemte jeg meg for at jeg ville ha testosteronbehandling, og jeg sa til meg selv at jeg skulle starte prosessen etter utvekslingsåret mitt, altså høsten 2019. Fordi Rikshospitalet er kjent for å ha en langvarig prosess uten garanti for å faktisk få behandling, så virket medisinsk transisjon like fjernt og uvirkelig som et eventyr med enhjørninger og nisser. Det å i det hele tatt starte på hormoner kunne ta årevis.
Da jeg kom ut til meg selv mistet jeg gradvis evnen til å dissosiere, og siden har jeg vært tvunget til å takle alle følelsene jeg har fortrengt gjennom livet. Å vente så lenge for å starte transisjon virket uoverkommelig, og jeg har vært fortvilet mer enn noen få ganger.
Det å komme ut av skapet virket som en enda større umulighet, og jeg trodde både familien, venner og resten av verden kom til å avvise det tvert. Ville jeg noen gang kunne leve et ukomplisert liv?

Plutselig ble alt annerledes

Jeg har nå kommet ut til familie, venner, jobb og alle kontaktene mine på facebook, og aksepten jeg har fått har vært helt uvirkelig. Aldri hadde jeg trodd at menneskene i livet mitt skulle være så forståelsesfulle og aksepterende, og det gjør meg utrolig selvsikker og håpefull for fremtiden.
Til og med fjern familie og bekjente og venner fra fortiden har sendt meg personlige meldinger og sagt fine og støttende ord. Dette har hatt stor betydning for meg, og det føles ut som jeg har mange mennesker som har ryggen min, om ikke kun på subtile måter.

Jobben

Før jeg kom ut av skapet hadde jeg min første studierelevante sommerjobb i 6 uker hos KnowIt i Oslo, og før jeg reiste på utveksling signerte jeg kontrakt for neste sommer også. Etter at jeg kom ut offisielt ble jeg spurt av rekrutteringsansvarlig om jeg ville bruke navnet og pronomenet mitt på jobb, og han sa det var mulig å gjøre selv om jeg verken har endret juridisk navn eller kjønn enda. Et par dager senere fikk jeg mail fra sjefen om at KnowIt støtter meg 100%, og at de ønsker meg velkommen tilbake som Levi neste sommer. Jeg føler meg veldig velkommen, og jeg kan ikke tenke annet enn at jeg har skutt gullfuglen med denne fine arbeidsplassen.

Familien

Jeg trodde det vanskeligste med hele prosessen ville være å komme ut til familien. De har tross alt kjent meg hele livet, og det kunne virke som min rolle var satt i stein for all fremtid, og at de aldri ville kunne se meg annerledes. Denne frykten satt dypt, så dypt at jeg mange ganger tenkte det ville være enklere å leve resten av livet som kvinne enn å komme ut til dem.
Til tross for at det kom som et sjokk, så har tiden latt det synke inn og jeg har fått en fantastisk støtte hjemmefra. I går fikk jeg følgende meldinger som jeg ønsker å dele med dere, fordi disse meldingene er noe jeg trodde var helt umulig for et halvt år siden.




Hormonbehandling i sikte

Jeg har funnet en løsning hvor jeg kan starte hormonbehandling allerede den 18. oktober i år, her i Los Angeles, og senere fortsette behandlingen enten privat eller hos Rikshospitalet når jeg kommer hjem til Norge.
At jeg får starte behandlingen allerede nå har tvunget meg til å ta den endelige avgjørelsen om jeg vil ha testosteronbehandling eller ikke. Det er en stor og ikke minst skremmende avgjørelse, og jeg gransker meg selv daglig for et snev av tvil for å være 100% sikker på at det er dette jeg faktisk vil. Avgjørelsen har vært vanskelig, men jeg er har landet på et stødig ja.
Fordi jeg har en konkret dato er det lettere å håndtere den sterke dysforien jeg har kjent helt siden jeg sluttet å dissosiere. Når dysforien treffer tenker jeg alltid at den 18. oktober ikke kan komme raskt nok, og jeg trøster meg med at jeg hvert fall vet hva jeg vil. Dysforien suger, men den lar meg være sikker på at jeg tar det riktige valget.

11 dager igjen

Tiden har flydd siden jeg bestilte timen for en måned siden, og nå er det bare 11 dager igjen. Jeg har laget en egen nedtelling på skrivebordet mitt.






Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Sprøytedrama

Hormonbehandling i Norge (Del 1)

Testosteron: Dette skjer med kroppen

Nedre kirurgi i utlandet (EU/EØS) - Hvordan få støtte fra HELFO

Det ingen fortalte meg om hysterektomi (Hysterektomi - del 2)