Hjernen glemmer smerte alt for lett
Det spiller ingen rolle hvor sikker en er på seg selv og sin identitet; når en stilles fremfor et vanskelig valg vil de fleste tenke seg om to ganger. Å starte transisjon har vært det vanskeligste valget jeg noen sinne har tatt, og det er det fremdeles.
For et år siden startet jeg transisjonen min, og det har vært en slitsom, vanskelig og - noen ganger - fin prosess.
Det første valget jeg tok var å komme ut av skapet. Deretter kom valget om jeg ville ta hormonbehandling. Denne perioden var både vond og vanskelig, men i ettertid er jeg glad for at jeg gjennomførte. Etter det har livet gått relativt som normalt, frem til et par dager siden.
Det neste valget som står foran meg er valget om å ta toppkirurgi - det vil si å fjerne brystene. For flere grunner har dette vært et utrolig vanskelig valg, selv om det er noe jeg har hatt lyst på. Brystene har stort sett bare vært til bry, så hvorfor er det så skremmende å fjerne dem?
Først og fremst er det skremmende å fjerne en del av kroppen som har vært der mesteparten av livet. I natt drømte jeg om å amputere flere fingre, som jeg tror kan ha sammenheng med denne frykten.
For det andre er jeg ikke dysforisk lengre, så jeg har ikke den samme drivkraften til å endre på kroppen som jeg har hatt tidligere. Uten denne drivkraften er det fort gjort å tvile på seg selv.
På toppen av det hele er denne kirurgien irreversibel. Når den er gjennomført er det ingen vei tilbake, og det er nok dette som har truffet meg hardest.
For noen dager siden fikk jeg et sammenbrudd, fordi jeg innså at toppkirurgi,- og alt jeg har gjennomgått så langt-, er irreversibelt. Jeg kommer aldri til å være kvinne igjen. Denne realiteten er både frigjørende, men også forferdelig skremmende.
Til tross for det media sier om transpersoner, så er det ikke slik at alle er 100% sikre til enhver tid på sin kjønnsidentitet. Kjønn er ikke noe du "føler", det bare er der, og hvis du har riktig kjønn tenker du ikke på det i det hele tatt. For meg har det kun vært dysforien som forteller meg at jeg ikke er kvinne. Nå som dysforien er borte er det ikke slik at jeg kan "føle" hvilket kjønn jeg er; jeg bare er.
På grunn av dette har det vært veldig vanskelig for meg å vite at transisjon var det riktige valget. Det er jo ikke slik at det KUN er negativt å være kvinne, og KUN er positivt å være mann. Begge kjønn har jo sine positive og negative sider, og å velge mellom dem er strengt tatt umulig.
Det tok meg noen dager med isolasjon for å innse at det egentlig ikke er et valg; jeg kan ikke velge min kjønnsidentitet. Selv om jeg kommer til å savne noen aspekter med å være kvinne, så må jeg ikke glemme at jeg hadde det ikke bra. Jeg hadde det vondt i min egen kropp. Hjernen glemmer smerte alt for lett.
Jeg må vurdere om jeg skal utsette toppkirurgien, eller om jeg skal gjennomføre det neste uke. Det kan virke som jeg kanskje ikke er helt klar enda, men blir man noen sinne klar for kirurgi?
For et år siden startet jeg transisjonen min, og det har vært en slitsom, vanskelig og - noen ganger - fin prosess.
Det første valget jeg tok var å komme ut av skapet. Deretter kom valget om jeg ville ta hormonbehandling. Denne perioden var både vond og vanskelig, men i ettertid er jeg glad for at jeg gjennomførte. Etter det har livet gått relativt som normalt, frem til et par dager siden.
Det neste valget som står foran meg er valget om å ta toppkirurgi - det vil si å fjerne brystene. For flere grunner har dette vært et utrolig vanskelig valg, selv om det er noe jeg har hatt lyst på. Brystene har stort sett bare vært til bry, så hvorfor er det så skremmende å fjerne dem?
Først og fremst er det skremmende å fjerne en del av kroppen som har vært der mesteparten av livet. I natt drømte jeg om å amputere flere fingre, som jeg tror kan ha sammenheng med denne frykten.
For det andre er jeg ikke dysforisk lengre, så jeg har ikke den samme drivkraften til å endre på kroppen som jeg har hatt tidligere. Uten denne drivkraften er det fort gjort å tvile på seg selv.
På toppen av det hele er denne kirurgien irreversibel. Når den er gjennomført er det ingen vei tilbake, og det er nok dette som har truffet meg hardest.
For noen dager siden fikk jeg et sammenbrudd, fordi jeg innså at toppkirurgi,- og alt jeg har gjennomgått så langt-, er irreversibelt. Jeg kommer aldri til å være kvinne igjen. Denne realiteten er både frigjørende, men også forferdelig skremmende.
Til tross for det media sier om transpersoner, så er det ikke slik at alle er 100% sikre til enhver tid på sin kjønnsidentitet. Kjønn er ikke noe du "føler", det bare er der, og hvis du har riktig kjønn tenker du ikke på det i det hele tatt. For meg har det kun vært dysforien som forteller meg at jeg ikke er kvinne. Nå som dysforien er borte er det ikke slik at jeg kan "føle" hvilket kjønn jeg er; jeg bare er.
På grunn av dette har det vært veldig vanskelig for meg å vite at transisjon var det riktige valget. Det er jo ikke slik at det KUN er negativt å være kvinne, og KUN er positivt å være mann. Begge kjønn har jo sine positive og negative sider, og å velge mellom dem er strengt tatt umulig.
Det tok meg noen dager med isolasjon for å innse at det egentlig ikke er et valg; jeg kan ikke velge min kjønnsidentitet. Selv om jeg kommer til å savne noen aspekter med å være kvinne, så må jeg ikke glemme at jeg hadde det ikke bra. Jeg hadde det vondt i min egen kropp. Hjernen glemmer smerte alt for lett.
Jeg må vurdere om jeg skal utsette toppkirurgien, eller om jeg skal gjennomføre det neste uke. Det kan virke som jeg kanskje ikke er helt klar enda, men blir man noen sinne klar for kirurgi?
Kommentarer
Legg inn en kommentar