Nedre kirurgi: Del 7 - Gjenfortelling fra første operasjon

Første av totalt tre operasjoner er nå gjennomført. Faktisk ble jeg operert for nesten et år siden, men jeg trengte å få det hele på avstand før jeg kunne skrive om det. Selv om det nå går bra, innser jeg i retrospekt at prosessen både før, under og etter operasjonen var nokså traumatisk, og den krevde at jeg holdt hodet kaldt og fokuserte på å komme meg gjennom, heller enn å rette fokus innover. Så hvis noen har ventet på en oppdatering fra meg ang. falloplastikk, så beklager jeg at det har tatt lang tid. Jeg er dog takknemlig for dem som fremdeles ønsker å lese hva jeg har å fortelle.

Dette innlegget er en personlig gjenfortelling av hvordan jeg opplevde operasjonen. Om du kom hit i søken etter praktisk informasjon om falloplastikk, så står det ingen ting i dette innlegget som du trenger å vite. Dette er min personlige gjenfortelling; praktisk informasjon kommer senere, i et mer strukturert blogginnlegg.

---

Idet jeg skal begynne å skrive om alt som har skjedd det siste året, så merker jeg at jeg ikke aner hvor jeg skal starte. Én ting er i hvert fall sikkert: det siste året har vært smertefullt. Ikke bare fysisk, men psykisk også. Faktisk, så har det vært en enorm påkjenning. Jeg mener ikke bare selve operasjonen - den var definitivt en utfordring - men alle omstendighetene som ledet opp til den: den økonomiske planleggingen som styrte alle mine store livsvalg de siste 5 årene; den grundige informasjonsinnhentingen for å gjøre et informert valg, når informasjonskildene var få og mangelfulle; reisene til Tyskland for å snakke med ulike kirurger, med språkbarrierer og dårlige kommunikasjonskanaler; uvissheten om hva jeg har i vente og hvorvidt det er det riktige valget for meg; og ikke minst - byrden av å snu livet på hodet og flytte til utlandet for å få det til å skje.

Jeg kan jo for såvidt starte der: siden jeg sist skrev aktivt i denne bloggen har jeg flyttet til Tyskland. Det var et personlig valg jeg tok, rett og slett fordi jeg fikk nok av helsevesenet i Norge. Fra mitt ståsted fremsto oddsene bedre i Tyskland enn i Norge, for å faktisk få gjennomført falloplastikk, uten å måtte selge boligen eller ta opp et økonomisk uansvarlig forbrukslån. Kanskje ble jeg drevet av min indre flyttsame, eller av mine store metaforiske baller. Men det kom et punkt hvor jeg tenkte til helvette med dette, og bestemte meg for å reise vekk.

Og med det startet prosessen med å søke finansiell dekning av falloplastikk fra tysk helseforsikring. Lite visste jeg da det hele startet, at det tyske helsevesenet er et byråkratisk mareritt. Eller, jeg visste jo det, men jeg forstod ikke hvor ille det faktisk er - spesielt som utlending. Kommunikasjon må skje på tysk, enten via telefon, fax eller brevpost, og sistnevnte krever en tysk postadresse. Haugevis av dokumentasjon måtte sendes inn, og alle dokumenter måtte være på tysk, og på et format som passer inn i det tyske systemet. Sammenlignet med tyskerne er oss nordmenn villmenn som omtrent ikke dokumenterer noe som helst. Dette har skapt store problemer for meg: til tross for at jeg teknisk sett innfrir alle de tyske kravene, så er ikke dokumentene fra Norge på riktig format til at de kan godkjennes i Tyskland.

Men la meg heller skrive mer om det i et senere innlegg, hvor jeg også deler det jeg har lært. Jeg sitter nå med det tyskerne kaller Briefschmerzen - angst for å få brev fra offentlige instanser - og jeg får høye skuldre bare av å skrive om det.

Kort sagt kan jeg fortelle at jeg ikke fikk godkjenning av operasjonen fra tysk helseforsikring. I en perfekt verden ville jeg flyttet til Tyskland i god nok tid til å få det byråkratiske på plass før operasjonen, men slik ble det ikke. Jeg hadde allerede vært på venteliste for operasjonen i 2 år, og det var uaktuelt å utsette det med 2 år til. Derfor forhåndsbetalte jeg i stedet et depositum på 70% av prisantydningen for den første operasjonen, og betalte resten et halvt år etter operasjonen fant sted.

Totalbeløpet for den første operasjonen ble på over 300 tusen norske kroner.

---

Når jeg tenker tilbake på denne tiden innser jeg at livet mitt var helt koko, og jeg har ikke engang kommet til selve operasjonen. Som du kanskje har lagt merke til, så tillater jeg meg å skrive mer ustrukturert - og i større volum - enn jeg har gjort tidligere. Det skyldes at opplevelsene mine var nettopp det - ustrukturerte og kaotiske. Likevel har jeg filtrert ut mesteparten av forløpet for å unngå å spore fullstendig av. Skulle jeg tatt med alt, så hadde jeg måtte skrive en hel roman. Så la meg heller gå til rosinen i pølsa: operasjonen.

---

Dagen før operasjonen hadde jeg en full dag på sykehuset hvor jeg snakket med en million mennesker. Første samtalen var rent administrativ, og den foregikk fullstendig på tysk siden vedkommende ikke snakket engelsk. Lite hjalp det at jeg egentlig ikke snakker tysk heller, men vi fant til slutt ut av det. Jeg snakket med en urolog om hvordan operasjonen ville foregå, hva som skulle skje, og litt om mine preferanser om metode. Deretter snakket jeg med en anestesilege. Heldigvis snakket begge legene engelsk. Til slutt snakket jeg med en sykepleier - som heller ikke kunne engelsk - og tok blodprøver. I løpet av dagen fylte jeg ut skjemaer på tysk, ble sendt hit og dit, og ble sittende på venterom uvitende om jeg var på riktig sted. Kort sagt tok det hele dagen, og det var egentlig ganske stressende.

Heldigvis var jeg ikke alene med tankene den natten. En venn av meg fløy inn til München på kvelden for å være med meg natten før. På UKMP er det vanlig at de som skal opereres på morgenen overnatter på sykehuset natten før, men siden jeg hadde leid en leilighet i nærheten av sykehuset valgte jeg å bli hjemme sammen med venninnen min. Hun ble også med til sykehuset på morgenen operasjonen fant sted, og var der når jeg våknet opp igjen etter operasjonen. På denne kvelden før operasjonen, etter en såpass slitsom og stressende dag på sykehuset, innså jeg hvor viktig det var å ha emosjonell støtte. Og når jeg ser tilbake på det i etterkant, er jeg evig takknemlig for vennene mine som stilte opp for meg: Jeg hadde hatt det vondt og følt meg veldig alene om jeg ikke hadde hatt dem.

---

På operasjonsdagen var jeg på sykehuset tidlig om morgenen, fastende. Jeg la fra meg bagen min på rommet jeg skulle sove på, og jeg ble bedt om å barbere meg nedentil. Da jeg kom ut stod kirurgen på rommet, og jeg fikk hilst på han og snakket kort om operasjonen. Deretter fikk jeg beskjed om å skifte til sykehusskjortel og legge meg i senga, og gjerne prøve å slappe litt av før alt starter. Mens jeg skiftet kom en stressa sykepleier og stilte meg masse spørsmål på tysk, som om det var snakk om liv og død. Det viste seg at hun trenge å vite hva jeg ville ha på brødskiva til lunsj og kveldsmat. Jeg husker jeg stussa på at det var så helvettes viktig, når jeg var iferd med å gjennomgå mitt livs største operasjon. Jeg rakk så vidt å skifte ferdig før de begynte å rulle meg av gårde, og kort sagt ble det ingen avslapning. Men heldigvis visste de hva jeg ville ha på brødskiva den dagen.

Hva som skjedde etter dette er litt uklart for meg - kanskje fordi jeg var så stressa. Jeg husker jeg snakket med noen sykepleiere på dårlig tysk, mens jeg ble trilla rundt hit og dit. Til slutt havna jeg på et om hvor jeg ble kobla opp og gjort klar til operasjon, men jeg ble ventende der i kanskje en time før operasjonen faktisk startet. Egentlig gjorde det ingen ting - jeg husker at jeg hadde hjertebank da jeg først ble trillet inn, og jeg måtte konsentrere meg for å ta dype pust for å roe ned. Alt som hadde ledet opp til dette øyeblikket hadde vært svært stressende; ikke bare på sykehuset, men alt som skjedde i månedene før for at operasjonen skulle finne sted.

Øyeblikket da selve operasjonen startet er bare et sort hull i minnet mitt.

Det neste jeg husker, er at jeg ble trilla ut av operasjonssalen og inn på intensivavdelingen. Jeg husker dette som en positiv opplevelse, fordi det satt en veldig hyggelig sykepleier der som snakket med meg til tross for min svært dårlige tysk. Jeg var nok også ganske dopa ned. Kanskje en halvtime etter at jeg våkna kom også venninnen min og holdt meg med selskap, helt til hun til slutt ble jaget hjem igjen på kvelden.

---

Jeg skulle etter planen være én natt på intensivavdelingen, før jeg skulle forflyttes til vanlig avdeling. Men jeg endte med å være der i 4 dager. Ikke fordi noe var galt med underlivet - der var alt tipp topp - men fordi jeg hadde smerter i armen de hentet hudlappen fra.

Smertene startet gradvis den første dagen, og ble bare verre og verre jo mer tid som gikk. Sykepleierene ga meg så mye sterke smertestillende de fikk lov til, men det utgjorde ingen forskjell. Den mest skremmende delen var den første natten, hvor jeg ikke klarte å sove pga. smertene, men ingen trodde på meg når jeg sa at smertelindringen ikke fungerte. Én gang trakk jeg i nødsnora fordi det kjentes ut som om armen skulle eksplodere fra innsiden, og da fikk jeg kjeft for å mase unødvendig. Etter hvert begynte jeg også å hyperventilere, og da fikk jeg enda mere kjeft for å være dramatisk.

Nå høres det ut som jeg har vært på et forferdelig sykehus, men sannheten er at det var én sykepleier som hadde nattevakt akkurat den natten, som var problemet. Men til tross for kjeftingen, så fortsatte jeg å mase, og jeg ba til slutt om å få å snakke med en lege. På morgenen var legen endelig tilgjengelig. I tillegg dro nattevakten hjem, og morgenvakten tok over. På dette punktet hadde smertene nådd 9/10, og i løpet av morgenen bikket de også over til 10/10. Jeg vil ikke beskrive meg selv som en hårsår person - jeg tror jeg tåler et støkk - men dette var altså den verste smerten jeg noen gang har opplevd i hele mitt liv. Jeg trodde hele armen skulle dette av.

Når jeg endelig fikk snakke med legen på vakt, så forklarte jeg hvor vondt det gjorde, og at ingen smertestillende utgjorde noen som helst forskjell. Da ga han meg et sterkere legemiddel intravenøst, slik at jeg skulle holde ut lenge nok til at kirurgen kunne gjøre en vurdering. Dog sa han ikke hva legemiddelet var - bare at jeg kunne føle meg litt lettere beruset. Først i etterkant fikk jeg vite at han hadde gitt meg ketamin.

Og ikke en liten dose heller.

Hva som så skjedde kunne jeg ikke beskrevet om jeg så prøvde, men jeg kan si at "lettere beruset" var en sterk underdrivelse. Jeg trodde jeg kun hadde fått smertestillende, så når jeg da opplevde følelsen av at både verden rundt meg og den fysiske kroppen min brøt sammen, så var jeg sikker på at nå har jeg endelig dævva, og hva enn jeg opplever nå er det folk opplever rett før de dør.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg tilbrakte i denne tilstanden, men etter hvert stabla verden seg sammen igjen nok til at jeg klarte å forstå at jeg er inne på et rom, og at det er andre mennesker inne på dette rommet sammen med meg. Jeg hadde ikke full kontroll over kroppen, men klarte til slutt å hviske "hjelp, jeg vet ikke hva som skjer". Én av stemmene i rommet forklarte meg at det jeg opplever er som en drøm, at det ikke er farlig, og at det snart vil gå over. Etter hvert begynte rusen å gå ut, og da så jeg at det stod flere mennesker foran sengen min og snakket om meg. Og smerten kom tilbake.

Jeg husker ikke det nøyaktige forløpet, men i løpet av ettermiddagen kom kirurgen og sa at han aldri har opplevd at noen av hans pasienter har fått slike smerter i armen før. Han sa at han vil operere meg på nytt, hvor han åpner armen igjen for å se om noen nerver har havnet i klem. I tillegg ville han utvide hudstykket som dekket armen ved å hente en ekstra hudlapp fra låret, i tilfelle det var for stramt. Jeg måtte skrive under på en egenerklæring om at jeg forstår risikoene ved å ta en operasjon uten å være fastende. Dokumentet var på tysk, og jeg har ingen anelse om hva jeg skrev under på, men jeg ble forklart at det var enten dette, eller tilbringe en natt til med smerter. Jeg skrev under på dokumentet, og ble preppet for en ny operasjon nesten umiddelbart.

Igjen er det litt uklart for meg hva som skjedde videre. Men jeg våknet igjen etter operasjonen, og fikk jeg forklart at operasjonen gikk bra, at han åpna karpaltunnelen og prøvde å løsne litt på ting, men at han fant ingen åpenbare årsaker til smertene. Altså måtte vi bare vente og se om det ble bedre.

Armen gjorde fremdeles vondt, men det gikk fra 10/10 før operasjonen til 7/10 bare noen timer etter, og i løpet av de neste par dagene ble det gradvis mindre og mindre vondt. Hva enn han gjorde så ut til å fungere.

---

Fra dag 4 var smertene håndterbare nok til at jeg ikke trengte overvåkning, og jeg ble flyttet til et pasientrom på normal avdeling, hvor jeg inntok én av fire senger. Her ble jeg i litt over to uker.

To lange uker.

Disse ukene havna jeg inn i noe som føltes som en endeløs gjentagende rutine. Det var lange, stille dager, hvor svært lite skjedde. Det kom en lege som sjekka på oss hver morgen, og sykepleiere som bytta bandasjer og urinposer med jevne mellomrom. I starten var jeg fullstendig sengeliggende. Nummer én fant sted gjennom kateter, og hvordan nummer to fant sted vil du ikke vite. Senga ble skiftet på ved at jeg ble rulla til én side, og så den andre. I starten ble jeg bedt om å sette meg opp et par ganger i løpet av dagen. Deretter skulle jeg reise meg. Og deretter skulle jeg prøve å gå litt. Distansen jeg gikk økte litt med hver gang. Etter hvert fikk jeg fjerna kateteret, og kunne bruke toalettet som normalt.

Og la meg fortelle deg, etter en uke på opiater får man en helvettes vond forstoppelse.

Jeg var så forstoppa at jeg greide ikke å spise. Ikke en eneste bit. Det var bare alt for ekkelt. Og det gjorde vondt i magen. Veldig vondt. Til slutt ga de meg laksativer, og forløpet som så fant sted var så ydmykende at jeg nå - nesten et år senere - ikke klarer å skrive om det en gang. La meg bare si at forstoppelsen løste seg, men det hele var en ganske ulekker affære.

Det neste problemet jeg fikk var at jeg fikk utslett over hele kroppen, uten at noen forstod hvorfor. Hele kroppen ble dekket med røde prikker, som klødde som et rent hælvette. Det viser seg at i Tyskland er det vanlig å bruke Novalgin på sykehus, i stedet for Paracetamol som vi bruker i Norge. Og selvfølgelig har jeg - som aldri har hatt allergisk reaksjon på legemidler før - en allergisk reaksjon på Novalgin. Hurra. Jeg bytta over til Paracetamol, men det ble en hel uke med kløing før det gikk over.

Men det var aldri et problemfritt øyeblikk. Fordi det neste som skjer er at det plutselig fosser store mengder blod fra underlivet mitt. Jeg får panikk og tror at noe er galt, men kirurgen kommer innom og sier det trolig er et hematom som sprakk, og at det kan plutselig fossblø opptil flere ganger før det gir seg. Det forklarte en hoven kul på underlivet som bare ble større og mer betent jo lengre tid som gikk.

Og så var det armen min da. Den var hoven som en boksehanske, og jeg greide ikke å røre på den helt i starten. Det kom en fysioterapeut innom to ganger i uken for å hjelpe meg å trene den opp igjen, og denne treningen var både tung og smertefull i starten. Men jeg sto på og gjorde øvelsene flere ganger daglig, og jeg merket litt forbedring mellom hver gang hun kom innom. Etter at jeg ble skrevet ut fortsatte jeg å gå til fysioterapeut, og jeg trente armen hver dag hjemmefra, tre ganger daglig. I dag kan jeg si at jeg har fått full funksjon tilbake i armen og hånda, men at gripestyrken kanskje er litt svakere enn den var før operasjonen.

Men som du sikkert skjønner, så sto jeg alltid til enhver tid foran en utfordring, for ikke å snakke om hetebølgen som fant sted akkurat da, og at sykehuset manglet air condition. Jeg har aldri vært så svett før i hele mitt liv. Og tro meg, sengeliggende og svett er en dårlig kombo.

---

Når de verste av problemene mine begynte å gå over, ba jeg om å bli skrevet ut av sykehuset. Legene ville egentlig ha meg inne over helgen, men jeg forklarte at jeg betaler av egen lomme og at jeg heller reiser hjem hvis det er trygt for meg å gjøre det. Jeg ble skrevet ut på en fredag og ble i stedet satt opp til poliklinikktime fredagen etter, enn å bli igjen på sykehuset så lenge.

Jeg hadde leid en leilighet kort vei fra sykehuset, og en god venn hadde flydd ned til München for å hjelpe meg den første tiden hjemme fra sykehuset. Og takk og pris for henne, fordi jeg var temmelig hjelpeløs den første uka. Det var så utrolig mye arbeid med sårpleie, fysioterapi og daglige pleierutiner, at jeg var helt tom for energi resten av dagen. Å ha noen der som handlet, lagde mat og holdt det noenlunde rent var til kjempestor hjelp, og jeg tror det ville sugd å bodd helt alene.

Jeg gikk fra å telle uker etter operasjonen, til å telle måneder, og sårene var begynt å gro. Underlivet var hovent en stund, og jeg slet med arrsammentrekning, så jeg måtte noen runder innom sykehyset for å få kortisonsprøyter. Penis måtte støttes og holdes ca. 90 grader fra kroppen for å gro riktig, så jeg var mye hjemme. Ellers begynte hverdagen sakte med sikkert å nærme seg en slags form for normalitet. Omtrent 6 uker etter operasjonen begynte jeg å jobbe hjemmefra - først på 50%, og så på 100%. Etter hvert kunne jeg la underlivet henge og slenge, og et par uker etter det begynte jeg smått å jogge igjen.

Og så gikk tiden bare raskere og raskere. Det tok tid, men etter hvert begynte jeg å prosessere alt jeg hadde gjennomgått. Ikke bare med operasjonen, men med hele sirkuset rundt. Og jeg begynte å anerkjenne at jeg faktisk har vært gjennom noe traumatisk. Det var ikke så enkelt å ta innover seg når jeg sto midt i det. Da alt sto på var det enklere å skru av følelsene, og bare gjøre det som skal til for å komme seg gjennom. Det var først når ting roet seg at jeg begynte å prosessere.

Noe jeg har utelatt i denne bloggposten, er at midt i alt dette - også underveis i sykehusoppholdet - kjempet jeg med helseforsikringen for å prøve å få operasjonen dekket. Og denne kampen har fortsatt - også lenge etter sykehusoppholdet - og pågår til en viss grad fremdeles. Dette er en helt egen historie i seg selv, som jeg velger å la utebli denne gangen for å begrense omfanget til dette innlegget til selve operasjonen.