Bukser - Et større problem enn det burde være

La meg introdusere deg for en av de største frustrasjonene i min hverdag: bukser. Som mange andre synes jeg det er bedre å gå uten bukser enn det er å gå med. Men det stopper ikke der, fordi bukser har vist seg å være et større problem for meg enn det egentlig burde være.

Hvis man ser bort fra det å i det hele tatt måtte bruke dem, så er det første problemet med bukser å finne et par som faktisk passer. Jeg er naturlig liten, og med mine 170 cm skal det mye til at jeg finner herrebukser i min størrelse. Jeg har ved flere anledninger vurdert å handle i barneavdelingen, men det er en dørstokk jeg enda ikke har våget meg over.

Dersom jeg mot formodning skulle finne bukser som faktisk passer, så henger de ikke i billig-avdelingen til H&M, for å si det sånn. Nei, de buksene som passer meg er spesiallaget, ekstra slim-fit, ekstra liten størrelse, og er som oftest priset deretter. Å bruke mindre enn 700 kr kan jeg bare drømme om.

"Ja ja" tenker jeg, mens jeg ser på prislappen hvor det står "899,-" for en dressbukse. "Det er en investering, for god kvalitet varer lenge". Så jeg kjøper buksene, bruker de til anledningen jeg kjøpte de for, og nyter godt av at rumpa mi ser bra ut hele kvelden. Hele tiden tenker jeg at det var en god investering, frem til jeg skal bruke buksa neste gang, 6 måneder etterpå. Nå minner den mer om en presenning som henger som et telt over ræva, og jeg skulle egentlig hatt en bukse som er to størrelser mindre. Dermed må jeg ut og kjøpe en ny dyr dressbukse, som jeg kanskje også bare får brukt én gang før den blir for stor. 

Hvis man ser bort fra utgiftene relatert til medisinsk behandling, som testosteron og kirurgi, så er bukser noe av det jeg har brukt mest penger på. Hvis jeg kjøper noe billig, så passer det ikke. Hvis jeg kjøper noe dyrt, så passer det en kort stund før jeg må kjøpe nytt.

Noen vil kanskje kalle det et luksusproblem at buksene blir for store, men for meg begynner dette heller å bli et luksusfelle-problem 😱