Transmannen Levi

Jeg dro innom postkontoret i Alhambra for å sende av gårde søknaden om å endre juridisk kjønn, og da jeg kom frem hendte noe latterlig og litt komisk. Klokken var omtrent midt på dagen og det var to unge damer foran og en mann bak meg i køen. Mannen som jobbet i skranken var minst 50, skallet og hadde en asiatisk aksent; da han ekspederte damene var det tydelig at han prøvde å være morsom i en flørtende tone. Damene fniste og han virket svært fornøyd etter at de dro. Da det ble min tur holdt han den samme flørtende tonen mot meg, og ropte høyt "can I help you, babe?". Jeg passerer som mann mesteparten av tiden, men noen dager hvor jeg er ekstra rund i ansiktet og når håret har grodd litt for langt så er det en og annen som feiltolker meg for å være kvinne før de hører meg snakke. Før i tiden ville jeg rykket til og gjort meg liten for å unngå oppmerksomhet, men etter månedsvis med transisjon har jeg gått tom for faener å gi. I stedet trakk jeg frem min dypeste, mest mas...

Jeg satt meg ned med webkameraet for å lage en video om å sette injeksjoner, men jeg var så flink at jeg trykket på pause når jeg skulle gjøre opptak, og trykket på opptak når jeg skulle sette på pause. Resultatet ble en 7 minutter lang video hvor jeg ikke sier noe som helst, men sitter og tenker på hva jeg skal si mens jeg fikser meg på håret og peller meg i nesa.

Nå virker det som at hver gang jeg snakker med noen jeg ikke har sett på lenge så får jeg alltid høre at stemmen min har blitt så mye dypere siden sist. Den har blitt så dyp nå at det er aldri noen som feiltolker meg for å være kvinne lengre, og jeg tror snart jeg er på det punktet hvor stemmen slutter å bli dypere, men heller begynner å stabilisere seg der den er. Det er utrolig varierende hvordan stemmeskiftet skjer hos forskjellige trans menn, og jeg har sett tilfeller hvor folk har gått på testosteron i flere år før de fikk en ordentlig dyp stemme, mens noen får det aldri i det hele tatt. Svært mange trenger stemmetrening for å høres ut som en gutt. Jeg, derimot, har sluppet unna alt det, og for det føler jeg meg utrolig heldig. Ikke bare fikk jeg dyp nok stemme til å bli tolket som gutt etter 2-3 måneder, men allerede etter 4 måneder har jeg fått en skikkelig mannestemme! Det er vanskelig for meg å høre forskjellene når jeg snakker, derfor har jeg regelmessig brukt Voice Pit...

Nå har jeg nettopp nådd 4 måneder på testosteron, og jeg har kommet så langt at jeg begynner å se litt forskjeller på kroppen. Nå er jeg fremdeles langt fra målet mitt, men jeg synes likevel det er ok å dokumentere endringer underveis også. Jeg trener støtt og stadig for å få kroppen jeg ønsker meg, og nærmer meg sakte men sikkert. Jeg har hatt en del fettredistribusjon i tillegg til litt muskelvekst, så nå begynner overkroppen å bli omtrent like bred som underkroppen. Jeg har lagt litt på meg i ansiktet og på magen, noe som egentlig gjør meg lite fordi brystene, lårene og baken begynner gradvis å bli mindre. Forskjellen er ikke kjempestor, men det er viktig å huske at også for cis menn tar det tid å bygge muskler. Da jeg startet hadde jeg omtrent ikke muskler i overkroppen, så jeg føler jeg har kommet langt siden da.

Dette innlegget er en fortsettelse på artikkelen jeg skrev om tvil og bedragersyndrom , men jeg ønsker her å skrive mer om mine personlige opplevelser. Dysfori vs. tvil Jeg nevnte i den forrige artikkelen at det er vanlig å leve i en syklus av tvil før en starter transisjon. Dette skyldes at drivkraften bak ønsket om å transisjonere ligger gjerne i dysforien en kjenner for sitt kroppslige kjønn. Dysfori er derfor en av hovedsymptomene for å stille diagnosen transseksualisme. Dersom dysforien forsvinner er det ikke lengre en like sterk drivkraft for å transisjonere, og da kan det være vanskelig å være sikker på at det en gjør er riktig. Så snart dysforien min har lettet har jeg tatt meg selv i å tenke at "jeg har jo ikke dysfori, så hvorfor gjør jeg dette?". Hjernen er et merkelig organ, og den er veldig flink til å glemme smerte. Samsvarer med hormonsyklus Jeg er på en ukentlig hormonsyklus hvor testosteronnivået mitt er lavest dagen før til dagen etter jeg tar...

Et fenomen jeg lenge har hatt lyst til å skrive om er opplevelsen av impostor syndrom, eller bedragersyndrom på norsk. Dersom kjønnsdysfori settes til side er det aspekter ved transisjon som er krevende både mentalt og fysisk, som jeg etter introspeksjon og samtale med andre transpersoner har begynt å kjenne igjen mønstre av. Bedragersyndrom Bedragersyndrom er et psykologisk fenomen hvor en tviler på sin egen legitimitet og føler seg som en bedrager for det som har gått bra i ens egen situasjon. En suksessfull person kan ha indre tanker om at hen kun har "vært heldig" med sin suksess og sitte med en frykt for å bli avslørt for å ikke være like dyktig som hen fremstår. Denne følelsen kan en sitte med til tross for alle deres prestasjoner og bevis som sier det motsatte Vanlig hos transpersoner Dette skoleåret har jeg tilbragt mye tid med andre transpersoner, både i person og over nettet. Jeg føler at jeg styrkes av å forstå meg selv, og liker derfor å lære om andre me...

Etter mye surr med blogg.no sin platform har jeg nå byttet til blogspot sin platform siden jeg her har større frihet til å redigere html-kodene selv. Dette innebærer at bloggen har fått en ny nettadresse: http://transmannenlevi.blogspot.com Bloggen er fremdeles under utvikling og jeg ville satt stor pris på om du sier i fra hvis du opplever noen feil! Gjerne ta kontakt via mail eller kommenter i dette innlegget.

Ukomfortabelt å bli kalt feil navn Omtrent 99% av livet mitt så langt har jeg blitt omtalt med mitt gamle navn uten at det har føltes som noe problem for meg; men etter at jeg kom ut av skapet og uttrykte et ønske om å bruke mitt nåværende navn så er det noe ved det å bli omtalt med det gamle navnet mitt som føles grunnleggende feil og som rett og slett gjør meg ukomfortabel. Etter litt refleksjon over hvorfor dette plager meg slik når det ikke har plaget meg i fortiden så kom jeg frem til at det er ikke navnet i seg selv som stikker, men betydningen av det. Jeg tolker det som at personen fremdeles leser meg som kvinne, og dette gjør vondt da jeg jobber på heltid for å visuelt fremstå mer som en mann. Det fører meg inn i en spiral av selvkritikk som utløser dysfori som igjen fører til mer selvkritikk. Jeg dyttes mentalt over ende, og blir nødt til å jobbe med meg selv for å karre meg på bena igjen. Nå setter jeg det litt på spissen, for hvordan jeg reagerer ...