Mitt dødnavn er ikke en hersketeknikk

Nå som det er romjul og familietid har jeg et behov for å forklare viktigheten av å bruke riktig navn og pronomen når du snakker med eller om en annen, for det handler om mer enn å kun unngå å såre noens følelser.
Ikke misforstå, å bli referert til med sitt gamle navn og pronomen, spesielt når du har lagt det bak deg og ikke brukt det på en stund, kan vekke ubehag og vonde følelser. Det er ulikt for alle, men for meg bringer det noe dysfori når noen bruker mitt gamle navn.
Men det er ikke slik at jeg fullstendig mangler forståelse. Jeg innser at det er vanskelig å endre på noe som har vært der hele mitt liv, og jeg blir verken sint eller såret hvis noen glipper og for eksempel kaller meg "hun" i stedet for "han". Jeg blir heller ikke påvirket dersom en og annen gjøk bruker feil navn og pronomen med vilje i håp om å såre meg eller gjøre meg usikker. Slikt skader meg ikke stort mer enn en fis i vinden.
Det er ikke å legge skjul på at jeg har opplevd oppførsel fra noen mennesker som har vært mindre hyggelig tiden etter at jeg kom ut av skapet. Det har ikke vært mer enn jeg forventet eller kan håndtere, men det har likevel krevet at jeg utvikler en form for sunn skepsis til andre mennesker. Det innebærer at jeg ikke lengre bare kan anta at noen er på min side før jeg faktisk ser dem uttrykke at de er det. Bruk av riktig navn og pronomen utgjør derfor et skille mellom hvem som støtter meg, og hvem som ikke gjør det.
Derfor er ikke dødnavnet mitt noen hersketeknikk som kan brukes mot meg. Hvis noen vil såre meg eller gjøre meg usikker ved å bruke feil navn eller pronomen, så vil det rett og slett ikke fungere fordi jeg har lært å børste det av meg. Jeg er ikke så lett krenket at noe så lite velter meg over ende. Det de derimot gjør er å trykke et stort stempel i sin egen panne hvor det står "FIENDE" i stedet for "VENN".