Nedfrysning av egg i Sverige - Del 1
I fjor begynte jeg å undersøke mulighetene for å fryse ned egg for å bevare mine reproduktive muligheter før jeg gjennomgår videre kjønnsbekreftende behandling som vil gjøre meg steril. Etter flere negative møter med det norske helsevesenet fikk jeg vite at jeg ikke har reproduktive rettigheter her i Norge, så i vår startet jeg derfor letingen etter en villig klinikk i Sverige.
Klinikken
Klinikken jeg har valgt ligger i Stockholm og heter Livio Fertilitetscentrum Gärdet. Jeg valgte dem fordi de hadde en HBTQ-sertifisering med RFSL, som ifølge Livios egen nettside betyr at de jobber for å være inkluderende for likekjønnede par og folk med forskjellig kjønnsidentitet. Dette er den eneste klinikken jeg fant som eksplisitt sier at de tilbyr behandling til andre enn cis-personer, så da var valget enkelt. Jeg hadde min første konsultasjon hos dem i starten av mai.
Til tross for deres HBTQ-sertifisering var mitt første møte med dem noe klønete. Jeg måtte ringe dem et par ganger på forhånd og i etterkant av konsultasjonen for noen praktiske avklaringer, og hver samtale startet alltid med surring da resepsjonisten ikke forstod hvorfor min partner ikke stod oppført som pasient, og hvorfor saken min ikke lå gruppert sammen med de som skulle fryse sperm. Det var aldri noen store problemer, og ting ble alltid avklart til slutt, men det var kleint for både meg og resepsjonisten at jeg måtte forklare meg hver gang. Da jeg snakket med legen fikk jeg senere vite at til tross for at klinikken ble HBTQ-sertifisert i 2016, så har de hatt lite til ingen erfaring med å behandle transpersoner, siden svenske transpersoner får nedfrysning av gameter dekket av det offentlige.
Da jeg ringte dem igjen tidligere denne uken - altså 5 måneder senere - gikk alt knirkefritt for seg. Resepsjonisten fant saken min umiddelbart uten at jeg måtte forklare noe som helst. Hun gjorde uoppfordret en innsats for å bruke kjønnsnøytralt språk, og rettet på seg selv for å bruke ordet "gameter" i stedet for "egg". Dette var en stor forbedring sammenlignet med mitt første møte med dem. Ifølge nettsiden deres ble det utført et arbeid mai 2022 for å oppnå HBTQI-sertifisering, som jeg vil anta er en mer oppdatert versjon av HBTQ-sertifiseringen de tok i 2016. Nå skriver de på nettsiden sin at de har gjort systemene sine mer kjønnsnøytrale. Om de gjorde dette på grunn av mitt besøk, eller om det var tilfeldig, kan man bare spekulere i. Uansett virker det som at de er på forbedringens vei, og de har absolutt gitt meg inntrykk av at de er innstilt på å være inkluderende og tilretteleggende for transpersoner.
Første konsultasjon
Da jeg ringte klinikken sa de at i forkant av behandlingen måtte jeg ha en konsultasjon med en lege for å ta blodprøver og ultralyd før vi kunne legge en behandlingsplan. Resepsjonisten foreslo at jeg kunne spare reisekostnader ved gjøre dette i Norge, siden Livio også har en klinikk i Oslo. Men da jeg ringte Livio i Oslo sa de at de verken hadde kunnskap eller vilje til å behandle transpersoner, til tross for at det kun var snakk om en ultralyd og en blodprøve. Lei som jeg var av norsk helsepersonell presset jeg ikke saken noe mer, og bestemte meg for å heller ta hele behandlingen i Stockholm. Heldigvis for meg hadde jeg allerede ærend i Stockholm i forbindelse med mitt verv i Garmeres, så da bestemte jeg meg for å booke en konsultasjon i løpet av den samme turen.
Konsultasjonen i seg selv kostet 3000 svenske kroner, og i tillegg måtte jeg dekke to ekstra overnattinger på hotell i Stockholm, som kostet meg ca 2000 kroner. Det ble altså en del dyrere å ta konsultasjonen i Stockholm, men for meg var det verdt pengene, fordi jeg ble møtt med hensyn og forståelse - noe jeg tviler hadde vært tilfelle på den norske klinikken.
Legen jeg snakket med, en dame med navn Åse, fikk jeg et godt inntrykk av. Hun var trivelig, og jeg følte meg både hørt og forstått. Hun tok seg god tid til å forklare prosessen rundt uthenting, og det var rom for at jeg fikk stille spørsmål underveis. Jeg hadde mange bekymringer på grunn av negative opplevelser med det norske helsevesenet, men etter konsultasjonen følte jeg meg trygg på at jeg har valgt riktig, og at jeg er i stand til å gjennomgå behandlingen.
Før jeg bestemte meg for å dra til Sverige for å fryse ned egg hadde jeg snakket med legene på NBTS om at jeg ønsket å gjøre dette i utlandet, siden jeg ikke fikk lov i Norge. Jeg stilte endokrinologen deres spørsmål om hva jeg kan forvente, hvor lenge jeg måtte slutte på hormoner, og hvor gode sjanser jeg har for suksess når jeg har PCOS. Endokrinologen fortalte meg at jeg måtte være uten hormoner i et helt år, og at sjansene mine for suksess var svært lave med PCOS. Å høre dette var skremmende, for jeg var redd for at min reproduktive evne var tapt. Et helt år uten hormoner var også uaktuelt, da dette ville vært svært traumatisk for meg. Likevel bestemte jeg meg for å ta en konsultasjon på den svenske klinikken, og det er jeg glad for at jeg gjorde.
Informasjonen jeg fikk fra Åse stod stikk i strid med informasjonen jeg hadde fått på NBTS. Da jeg fortalte henne at jeg har PCOS sa hun at det var til stor fordel, fordi folk med PCOS vanligvis har mange egg i eggstokkene samtidig, og derfor har større sjanse for å hente ut mange egg per uthenting. Hun var åpen om at hun ikke visste hvor lenge jeg måtte gå uten hormoner, men hun sa at hun skulle lese seg opp på det og rådføre seg med de andre legene på klinikken, og hun ville gjøre det hun kunne for å korte ned tiden mest mulig. En uke senere ringte hun meg og fortalte at vi kan ta prøver etter 3 måneder uten hormoner, og forsøke en uthenting dersom prøvene ser bra ut. Vi ble enige om at jeg skal ringe klinikken i oktober og avtale prøvetaking etter 3 måneder uten hormoner.
Planen fremover
Jeg ringte klinikken tidligere denne uka og avtalte at jeg skal komme innom den 24. november for ultralyd og blodprøvetaking. Hvis alt ser bra ut skal jeg snakke med en sykepleier for å få instrukser på hvordan jeg skal sette sprøyter på meg selv, samt få resept på medikamentene jeg trenger tiden før uthentingen. Slik jeg forstår det må jeg ta hormoner via sprøyte flere ganger daglig i 2-3 uker for å stimulere eggproduksjonen. Denne behandlingen skal visstnok være ganske brutal, så jeg kan ikke si at jeg gleder meg. Men hvis alt går som det skal vil jeg være klar for uthenting av gameter rundt 8. eller 9. desember.
Ifølge Åse er målet å få hentet ut 20 egg for å ha høyest mulig sjanse for vellykket befruktning. Dersom jeg ikke får ut såpass mange må jeg sannsynligvis gjenta hele behandlingen frem til jeg har ønsket antall egg. Hver uthenting vil koste meg ca. 55 000 svenske kroner pluss reisekostnader, og de fleste må gjennom minst to runder før de har nok egg. Så denne prosessen er både svært dyr og svært mentalt krevende.
Jeg har vært uten hormoner i en måned nå, og det har allerede hatt en veldig negativ innvirkning på min mentale helse. I tillegg jobber jeg 50-timers uker for å ha råd til behandlingen, så jeg må ærlig si at den siste tiden har vært vanskelig. Forhåpentligvis blir det verdt strevet til slutt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar